Verdt å vite om torskeoppdrett

Ny vekst i torskeoppdrett

Rundt 2000-tallet hadde torskeoppdrett en lovende vekst. Men fra 2010 gikk næringen fort ned etter utfordringer med en kombinasjon av biologi, økonomi og drift. Etter å ha ligget brakk noen år har interessen for torskeoppdrett tatt seg kraftig opp fra starten av 2020-tallet. Det gir muligheter for nye arbeidsplasser og mer mat fra havet.

Grunnlaget for torskeoppdrett

Torskefiskeriene er betydningsfulle og økonomisk viktige for Norge. Så hvorfor oppdrette torsk når det er høstbare ville bestander? Det finnes flere argumenter:

• FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) anbefaler økt inntak av sjømat og fremhever havbruk som den matnæringen med størst potensiale til å øke produksjonen av mat til verden. I Norge har regjeringen ambisjoner om bærekraftig vekst i norsk havbruksproduksjon.
• Oppdrettet torsk kan bidra til disse ambisjonene og være et godt supplement til oppdrettslaks. Et mer mangfoldig havbruk kan gjøre norsk havbruksnæring mer robust og bærekraftig.
• Med synkende villtorskbestand og fiskekvoter er forutsetningene for verdiskapning basert på oppdrett av torsk bedre enn på lenge. Samtidig er oppdrettstorsk et supplement til villtorsk og gjør det mulig å forsyne markedene med fersk torsk året rundt.
• Norge har et betydelig fortrinn for å lykkes med torskeoppdrett som ny næring, ikke minst på grunn av erfaringene fra lakseoppdrettsnæringen.
• Norge kan bygge videre på lange tradisjoner, løsninger og kompetanse, både innenfor forskning, forvaltning og næringen selv.
• Torskeoppdrett kan i framtiden bli en viktig og lønnsom næring som gir grunnlag for arbeidsplasser i distrikts- og kyst-Norge.

Torsk og laks er ulike

I Norge er mange kjent med oppdrettslaksen. Men å oppdrette torsk er ikke det samme som å oppdrette laks, for biologien til artene skiller seg mye fra hverandre.

En laks er en anadrom fisk som betyr at den kan leve både i ferskvann og saltvann. Den gyter i ferskvann, og smolten som vokser opp i elva drar ut i havet på næringsvandring før den kommer tilbake som storlaks til elvene for å gyte. En torsk er en marin fisk og lever hele livet sitt i havet.

Torsken er en porsjonsgyter, og vil gyte opp til 12 ganger i løpet av en gytesesong, som varer mellom 4 til 6 uker hvert år etter at torsken er blitt kjønnsmoden. Til sammenligning gyter laksen bare en gang. Torsken får flere avkom enn laks, men til gjengjeld er hvert torskeavkom mindre utviklet ved klekking. I biologien kaller vi dette for forskjellige reproduksjonsstrategier.

Forskjellene i de tidligste livsstadiene gjør at en torsk trenger levendefôr de første 20-35 dager etter klekking. Dette kommer av at en nyklekket torsk er mindre og har et lavere utviklet fordøyelsessystem enn nyklekket laks, som bærer med seg en stor plommesekk full av næring.

Torskeyngelen svømmer fritt i vannmassene fra dag 1 (pelagisk) mens lakseyngelen tar seg pauser på karbunnen. Dette gjør at karutformingen for de to artene blir forskjellig, og at et oppdrettsanlegg utformes forskjellig både med tanke på vannrensing og filterstørrelser på avløp.

Kort om avl

Det nasjonale avlsprogrammet for torsk er et viktig grunnlag for å utvikle en lønnsom torskeoppdrettsnæring, og ble startet i første runde med torskeoppdrett, i 2002. Utgangspunktet for avlspopulasjonen er en blanding av kysttorsk fra både nord og sør samt skrei. Programmet drives av Nofima på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, og det forsyner oppdrettere med befruktet torskerogn. Målet med programmet er å avle fram en oppdrettstorsk som har bedre vekstegenskaper enn villtorsk.

Torskeavlsprogrammet driver en kombinert familie- og individbasert avl. Dette er en svært effektiv metode, som bygger på at fisk produserer et stort antall avkom, og som gjør det mulig å drive effektiv avl også på egenskaper som er vanskelig eller umulig å måle på fisk som skal benyttes videre i avlen. I et avlsprogram må genetisk framgang balanseres med økningen i slektskap (innavl) gjennom optimalisert seleksjon og paringsdesign. Dette sikrer tilstrekkelig genetisk variasjon i den lukkede avlskjernen også i fremtiden.

For at Nofima skal forske på flere egenskaper i avl, er vi avhengig av overskudd fra salg eller prosjektfinansiering fra eksterne parter. Det er derfor mye forskning som potensielt kan gjøres på denne avlspopulasjonen.

Forskning og problemløsing i torskeoppdrett

Siden avl på oppdrettstorsk startet i 2003, har torsken utviklet seg mye. I 2024 er 6. generasjon avlet torsk tilgjengelig for oppdretterne. Denne fisken har en raskere vekst enn tidligere generasjoner. I tillegg har forskning og utvikling bidratt til forbedring av en rekke av de biologiske utfordringene oppdretterne opplevde tidligere, samt mer kunnskap om produksjon i tidlige livsstadier og i sjø.

Som en konsekvens av at torsken har blitt temmet i et torskeavlsprogram, har noen egenskaper som er nyttige i oppdrett utviklet seg positivt. Slike egenskaper er færre gytinger, deformiteter, rømmingsadferd og sykdom. Dårlige egenskaper for oppdrett er redusert i utvelgelsen av avlskandidater. Observasjoner av torsken i avlsprogrammet tyder på at torsken er betydelig bedre egnet for oppdrett enn tidligere, men endringene i egenskapene nevnt over, er foreløpig ikke vitenskapelig publisert. Torsk kan også arte seg ulikt på en avlsstasjon og i et kommersielt oppdrettsanlegg på grunn av ulike miljøbetingelser.

Foreløpig er det lite utfordringer med noen av de sykdommene som var problematisk tidligere, for eksempel francisellose.

Derimot er tidlig kjønnsmodning, rømming og deformiteter tre områder som kan være utfordrende med torskeoppdrett. Her følger litt om de tre temaene og forskningen bak:

Tidlig kjønnsmodning

I kommersielt torskeoppdrett hender det at torsk gyter i merd. Gyting er at hannfisk slipper melke og hunnfisk slipper egg. Det er uønsket i oppdrett. For oppdretter betyr gyting tapt vekst. For miljøet kan det være risiko for spredning av befruktede egg i vannmassene og mulig fremtidig krysning med villfisk.

For å beskytte viktige gyteområder fra potensielle påvirkninger av torskeoppdrett, er det i Norge forbud mot torskeoppdrett i nærheten av gyteområder og gytefelt for villtorsk.

Kjønnsmodning er en naturlig biologisk prosess, som er koblet til gyting. Mens det er en forutsetning at torsk gyter i et avlsprogram, er gyting en uønsket egenskap i kommersielt oppdrett.

Dersom oppdrettstorsken kjønnsmodner før den har blitt stor nok til å slaktes, kan den gyte. Fisken er fortsatt ung, ca 2,5 år gammel, når den er slakteklar. Til sammenligning når skreien kjønnsmoden alder rundt 10 år.

Tiltak mot gyting i merd

I kommersielt oppdrett er det styring av torskens biologiske utvikling ved hjelp av lys, og dette gir ofte godt resultat for å hindre kjønnsmodning.  

I 2021 testet Nofima hvor mange torsk fra avlsprogrammet som kjønnsmodnet tidlig i merder i Nordland – uten lysstyring. Undersøkelsen viste at 80-90 prosent av torskene ble kjønnsmodne ved to års alder når de ikke ble lysstyrt.

Undersøkelsen viste også at en tredjedel av årsakene til tidlig kjønnsmodning finner vi i torskens gener. Resten av årsakene handler om miljø. Her er to forskningsfunn som belyser det, ett om genetikk og ett om miljø:

1. Gjennom seks generasjoner i torskeavlsprogrammet har avlsmålet hovedsakelig vært vekst. Samtidig har forskerne observert at antall gytinger for torsken på avlsstasjonen har gått ned fra tre til en gyting i løpet av de 20 månedene i sjø, før den når slaktevekt.
2. Møreforskning undersøkte i 2022-23 effekten av kontinuerlig lysstyring i merd med oppdrettstorsk. Målet var å hindre tidlig kjønnsmodning før utslakting i et anlegg på Vestlandet. I forsøk der torsken ble lysstyrt fram til 20 måneders alder, var det kun 2 av 600 fisk som gytte.

Forskningen viser altså at det er potensiale for å få ned gyting i merd både gjennom avl og lysstyring av produksjonen. I tillegg jobber Nofima med noen nye metoder. Vi undersøker effekten av å separere kjønnene i ulike merder. Vi bidrar også til utvikling av teknikker for å sterilisere oppdrettstorsk. Resultatene så langt er lovende, men det er et stykke frem i tid før de kan anvendes kommersielt.

Konsekvenser for villtorsk av gyting i merd

Oppdrettstorsk som gyter i merd kan potensielt få avkom som lever opp utenfor merden, men foreløpig har en begrenset kunnskap om dette. I en studie fra 2012 sjekket Nofima og flere andre forskningsinstitutt kvaliteten på befruktede egg etter gyting i merd, hvor de havner, og hvor sannsynlig det er at de overlever og vokser opp. Funnene viste at oppdrettstorsk kan produsere mange egg i merd, at de kan befruktes og leve opp. Studien viser også at oppdrettstorsken produserer betydelig færre egg fra gyting første vinter i sjø enn andre vinter. Simuleringer antyder at egg og larver fra oppdrettsanlegg kan blande seg med de fra villfisk, dersom gyting i merd skjer i gytesesongen for villtorsk og i nærheten av gytefelt. Havforskningsinstituttet har i 2021 publisert en sammenstilling av kunnskapsgrunnlaget på dette området.

Rømming

Oppdrettstorsk var tidligere kjent som en «utbryterkonge». Med en sterk naturlig søkeadferd der torsken inspiserer og napper i løse tråder, kan den selv skape hull i nota og finne veier ut av merda. Etter flere generasjoner med avl, kan man se på torsken på avlsstasjonen at den ikke lengre har denne adferden i like stor grad. Dette er imidlertid ikke dokumentert vitenskapelig ennå. Det kan være flere årsaker til denne typen endringer i adferd, både i fiskens egen biologi og i det omkringliggende miljø. I 2024 vil Havforskningsinstituttet og Nofima samarbeide for å få mer kunnskap om adferd og overlevelse hos 6. generasjons oppdrettstorsk sammenlignet med vill torsk etter simulert rømming.  I prosjektet vil resultatene også bli sammenlignet med tidligere studier for å undersøke om adferden hos oppdrettstorsken har endret seg etter avl i flere generasjoner.

Deformiteter

Deformiteter på torsk rammer både skjelett og bløtvev og er en utfordring, som deformitetsforskere i Nofima har inntrykk av at næringen tar på største alvor. Deformiteter har betydning både for velferd og økonomi i torskeproduksjonen, og det er av stor verdi for samfunn og marked at fisken ser normal ut. I Nofima jobbes det på tvers av faggruppene for å kunne påvise og redusere deformiteter og andre problemer som påvirker kvaliteten og velferden til fisken.

Når en ny art blir oppdrettet i stor skala er det mange ting som må på plass for at fisken skal utvikle seg helt normalt. Siden oppvekstsvilkårene for en liten torsk i sjøen er helt annerledes enn for en liten laks i elva, så er det mye metodikk og kunnskap som ikke kan overføres direkte fra laks til torsk. Forskere har foreløpig mest kunnskap om deformiteter hos laks.

Noen deformiteter vil det alltid være fra naturens side og i oppdrett vil flere av disse deforme individene overleve, siden de slipper å konkurrere om maten og ikke trenger å rømme for å bli ikke bli spist. I tillegg er det en del deformiteter som skyldes vilkårene vi gir fisken, og denne andelen bør vi klare å redusere mye. Vi vil likevel aldri komme ned på null deformiteter i en populasjon, men vi vil gjerne komme så nær null som mulig for å kunne bidra til å produsere en torsk som ser bra ut og har det bra.

Klima

Torsken er en kaldtvannsart som er sårbar for klimaendringer. Så hva skjer med oppdrettstorsken når havet blir varmere?

Forskere i Nofima har nedskalert FNs klimaprognoser for 2030 til lokalitetsnivå. Mens torskens trivselstemperatur ligger mellom 8 og 13 grader, viser Nofima-undersøkelsen at flere torskelokaliteter i Norge i 2030 kan vente seg å måtte håndtere høyere temperaturer enn 17 grader. Flere dager over 17 grader kan gi en rekke negative effekter, blant annet endre funksjonaliteten til barrierevevene, slik som skinnet.

Endringene i skinnet kan hemme fiskens sårhelingsevne og skader kan gjøre fisken mer sårbar for annet stress. Ved høye temperaturer forventes også infeksjon med Francisella å øke.

Forskningen understøtter at det er klokt å ta klimaforandringer med i vurderingene når oppdrett i Norge planlegges.

Veien videre og hvem gjør hva

Torskeoppdrett er i vekst. For at det skal bli en robust oppdrettstorsk i et sunt miljø og levedyktig næring, jobbes det med flere sider.

Nofima er en av to produsenter av avlsmateriale i Norge. Samtidig har Nofima forskere innen biologi, teknologi, marked og økonomi som gjennom eksternt finansierte prosjekter kan bidra til videre utvikling av gode løsninger for oppdrettstorsken og næringen.

Havforskningsinstituttet driver overvåkning og forskning på miljøeffekter av oppdrett, for eksempel smittespredning, rømt oppdrettsfisk og genetiske interaksjoner. Det er fylkeskommunen som tildeler tillatelser til å oppdrette torsk, og en rekke etater er involvert i reguleringen av næringsaktiviteten. De kommersielle oppdretterne driver oppdrettsanleggene langs kysten vår og er ansvarlig for hva som skjer med fisken. De er organisert i nettverket Cod Cluster. En rekke borgere i samfunnet har også meninger om næringen som er i fremvekst, arbeidsplassene og hvordan den drives. Slik samfunnsdebatt er med på å forme utviklingen til denne nye matproduserende næringen langs kysten.