Norsk sjømatnæring – fra subsidiesluk til pengemaskin

I en næring der mer enn 90 prosent av produksjonen går til eksport, settes det nesten hvert år nye rekorder i eksportverdi. På bare fire år har eksportverdien skutt i været til nær 182 milliarder kroner – en vekst på rundt 50 prosent på bare fire år. Bak suksessen ligger både et kraftig oppsving i lakseoppdrett og gode priser på villfisk. Det gjør fiskeri og havbruk til en av Norges virkelige pengemaskiner.

– Verdiskapingen i den norske sjømatnæringen har de siste tiårene fulgt en utvikling som nesten virker for god til å være sann, sier Nofima-forsker Audun Iversen.

Nylig forsvarte han sin doktorgrad med tittelen “The roles of global drivers and national policy in shaping the seafood industry and coastal societies: The case of Norway”.

På norsk: «Hvordan globale drivkrefter og nasjonal politikk former sjømatnæringen og kystsamfunn: Tilfellet Norge».

Analysert fra alle vinkler

Er du på noen som helst måte involvert i nevnte næring, skal det godt gjøres om du ikke på en eller annen fagkonferanse har hørt et foredrag, der den lavmælte vestlendingen redegjør for ståa i fiskeri, havbruk eller leverandørindustrien til den norske sjømatnæringen. Som forsker i næringsøkonomi i Nofima, har han analysert den nest største næringen i Norge i verdiskaping – etter olja – fra nær sagt alle tenkelige vinkler. Resultatene er blant annet levert i form av årlige ringvirkningsrapporter, finansiert av FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering,

Det kunne vært skrevet roman om den kunnskapen Audun Iversen har om nøkkeltall og lønnsomhetsbilde i sjømatnæringen. Nå har den i stedet altså blitt en avhandling som kan få de fleste som er involvert i norsk sjømatnæring til å smile.

Det overordnede temaet for hans avhandling er forutsetningene for en lønnsom sjømatnæring i Norge. De er i høyeste grad til stede. Her er kortversjonen:

– Vi har naturgitte forutsetninger for fiskeri. Vi har naturgitte fortrinn for oppdrett. Men det er ikke lenger enkelt å drive fiskeindustri i Norge, oppsummerer Audun Iversen.

Lakseoppdrett i verdenstoppen

En viktig grunn til den sterke utviklingen i norsk sjømat er veksten i lakseoppdrett. Dette er en næring som ligger helt i verdenstoppen på flere områder. Produksjonen av oppdrettslaks i Norge har økt fra rundt null i 1970 til rundt 1,5 millioner tonn i 2024.

– Mye av denne veksten ville ikke kommet uten en sterk innovasjonskultur, mener Iversen.

– Lakseoppdrett er nå en veldig forsknings- og utviklingsintensiv næring.

Han peker på at det samtidig med veksten i produksjon, har vokst fram en sterk leverandørindustri rundt oppdrett, som bidrar betydelig til produktivitetsveksten.

– Til sammen gjør dette at oppdrettsnæringen, inklusive ringvirkninger, nå sysselsetter godt over halvparten av de som jobber i sjømatnæringen, slår Audun Iversen fast.

De lett skarrende r-ene og den lavmælte framtoninga, avslører fort at denne karen ikke har røttene fra nord i landet. Han er oppvokst i Måløy i Vestland. Der finner man en av Norges travleste fiskerihavner, hvor mye eksport av norsk sjømat foregår. At det ble hav og sjømat som skulle prege samfunnsøkonomens yrkesliv, ble avgjort da han i 1998 fikk jobb i daværende Fiskeriforskning i Tromsø. Siden har han blitt værende nordpå – og i det som nå heter matforskningsinstituttet Nofima.

At det kan være travelt med forskningsprosjekter, søknadsprosesser, deadlines og rapportering, legger han ikke skjul på. De siste månedene han den daglige jobben på næringsøkonomiavdelinga i Nofima vært kombinert med å skrive doktorgradsavhandling.

Da har havet også vært godt å ty til mellom slagene.

– Det er sånn ro over havet, sier Audun Iversen, – de dagene det er sånn passe flatt for en kajakk.

Fiske, bade, padle eller bare hører på bølgeskvulpet. Det skal han gjøre mer av framover.

Og så skal han fotografere. Den travle tallknuseren er nemlig også en svært habil hobbyfotograf. Det bærer både lokale fotoklubber og Nofimas fotoarkiv sterkt preg av.

Ignorert av akademia

Det var ikke behovet for å smykke seg med den ypperste tittelen innen det norske utdanningssystemet som dyttet forskeren på 50+ i retning doktorgrad. Han ville bidra til å løfte fag og næring.

– Den viktigste motivasjonen var at vi har veldig mye data og gode tall om en stor og viktig næring i Norge. Men altfor få akademikere leser dem. Det er i stor grad internasjonalt publiserte artikler som teller i akademia. Gjennom de ekstra øvelsene en doktorgradsavhandling er, kan jeg gjøre mitt til at også den akademiske verdenen får tilgang til kunnskap som bygger på det omfattende datamaterialet vi sitter på, sier Audun Iversen.

– Vårt fremste mål i Nofima er å levere kunnskap til sjømatnæringen, men vi må kunne være på begge banehalvdeler; både den til næringen og den til akademia.

Han er likevel ikke helt misfornøyd med hvordan arbeidet han og kollegene leverer blir lest og hørt.

– Mye av det vi gjør går rett inn i forvaltning. Og selv om vi skriver på norsk, om norske forhold, opplever vi til stadighet at det vi leverer blir oversatt og sitert i andre land. Den nye, digitale hverdagen med moderne oversettingsverktøy, gjør at vi når lenger, konstaterer han.

Ringvirkningene

Ringvirkningsrapportene, som det har handlet mye om de siste årene, har noen stramme, stressende tidsfrister. Men vestlendingen beholder roen. Alltid.

– Man blir jo uansett ferdig på et eller annet vis, sier han tørt, men må likevel medgi;

– Det kan se rolig ut på utsida, men det koker nok godt i hodet mitt også når fristene nærmer seg. 

Men nå skal det også bli bedre, altså.

– Det er dette med å klare å sette sluttstrek for datainnsamling og bearbeiding. Det er alltid litt mer som skal med. Det gjelder hele avdelingen. Det er ikke enkelt å komme til erkjennelsen om at godt nok er godt nok, sier han med et sukk.

– Hvor mange ringvirkningsrapporter er det blitt?

– Et sted rundt 20. Litt over, kanskje. I den siste prosjektperioden på tre år, ble det ni rapporter med ulike vinklinger; landindustrien, fiskeflåten, havbruksnæringen, leverandørindustrien og årlige hovedrapporter, som summerer opp ringvirkningen for sjømatnæringen samlet.

Så tar han sats igjen:

– Og det er blitt rundt 80 foredrag på de tre årene. Ingen av dem helt like. Formidlingen må alltid justeres etter tema og målgruppe. Fordelen med det tallmaterialet vi har samlet gjennom mange år, er at vi kan skreddersy vinkling til ganske små publikum. Både på region, kommune og ønsket tema, sier han fornøyd.

Formidlingsjobben er liksom en del av forskergjerningen. Nå har han gjort det så mye, at det er å regne som trivelige avbrekk i tallinnsamling og analyser.

Differensiering

– I avhandlingen din skriver du en god del om differensiering. Forklar?

– Vi bør kanskje bli flinkere å selge laks som annet enn «bare laks». Vi klarer å produsere store mengder høykvalitets laks i Norge. Vi kan bli enda flinkere til å selge på ulike egenskaper ved laksen eller på opprinnelsen, og på å fortelle en historie. Vi må drive mer historiefortelling. Vi selger allerede «laks fra kalde, klare vann i Arktis», gjennom en generisk markedsføring. Men kan absolutt selge mer «laks produsert under nordlyset», «økologisk laks» og så videre. Det er rom for mer differensiering.

Og så mener han det er det rom for mer produktbasert differensiering. Å selge mer enn bare hele laks.

– Er det for lite produktutvikling i Norge?

– Det er det evige spørsmålet. Vi er i dag på mange måter en råvareprodusent, sier Audun Iversen.

Høye kostnader er en ulempe i Norge. For å få bedre lønnsomhet, må de norske produsentene enten øke effektiviteten eller øke prisen. Også i det perspektivet mener Iversen det i høyeste grad fortsatt er verdt å studere differensiering.

Men så er spørsmålet; trenger en næring som allerede tjener så godt som norsk oppdrettsnæring å ytterligere øke lønnsomheten?

– Svaret er vel at det er i tider når man faktisk tjener gode penger at man bør ta seg tid og råd til tiltak som på sikt kan styrke marginene, mener Iversen.

– Oppdrettsnæringa har vist evne til å komme overraskende godt ut av kriser, og ser ut til å klare seg bra, til tross for at det fortsatt er utfordringer med lus og sykdom.

Fiskeriene

Oppdrettsnæringa går altså godt. Men hva med de norske fiskeriene?

Det er gjort store endringer de siste par tiårene, med utstrakt strukturering – å samle fiskekvoter på færre fartøy, slik at de fartøyene som blir igjen kan drives mer lønnsomt. Det har ifølge forskeren vært nødvendige grep, som har gitt lønnsomhet.

Men han mener vi over tid nesten måtte regne med at det blir enda færre båter og arbeidsplasser i fiskeriene enn i dag. Det kan bli press for å gjøre fiskeriene enda mer effektive, spesielt om kvotene blir enda lavere fremover.

– Vi har jo trodd i noen år at vi er verdensmestere i forvaltning. Men bestandsutviklingen de siste årene i de artene norske fiskerier er avhengige av, har vist at vi ikke har vært så gode som vi trodde.

Den veldig gode utviklingen i verdiskapingen i fiskeriene, kan altså stagnere eller stoppe nå.

– Det ser ikke fullt så lovende ut lenger, fordi bestandene er presset og kvotene dermed mindre. Økt pris kan ikke nødvendigvis kompensere for de lave kvotene.  Vi kan ikke regne med vekst i sysselsettingen i fiskeriene, og aktiviteten på land har knapt marginer til overlevelse i dag. Høye lønnskostnader og variabel tilgang på råstoff er krevende for landindustrien. Den kan ikke fortsette å jobbe i motbakke i lange tider.

– Er det myndighetenes eller industriens ansvar å sørge for sysselsetting og lønnsomhet i en slik distriktsnæring?

– Begge, svarer forskeren uten å nøle.

– Der det er grunnrente i oppdrett og ressursrente i fiskeriene, må industrien på land sørge for lønnsomheten helt på egen hånd. Og den er marginal. I dag er det reguleringer i fiskeriene som gjør det utfordrende for industrien. Og konkurranse fra lavkostland som Kina, Polen og Litauen har bidratt til å sette industrien under press, sier Audun Iversen.

– Og så tar de store byene over den største verdiskapingen i det som har vært distriktenes næring – slik ringvirkningsrapporten om leverandørindustrien viste i februar?

– To store byer – Oslo og Bergen – tjente mest på ringvirkninger isolert sett. Men, det er veldig mange små kommuner som også gjør det. Samlet sett havner det meste av ringvirkningene langs kysten, slår Audun Iversen fast.

«Tilfellet Norge» har i sjømatsammenheng sine utfordringer, men er altså fortsatt en sann suksesshistorie.

Relaterte saker

Kontaktperson