Verdt å vite om matsystemer

Hva er et matsystem?

Når du spiser ei brødskive med ost, tenker du neppe på de som laget reglene for godt dyrehold til kua, sjåføren som har fraktet osten til butikken, eller de som dyrket kornet i brødet. Men alle disse – og veldig mange flere – har bidratt til at du kan spise nettopp dette. Både du og disse er del av et matsystem.  

Matsystem er en måte å tenke om mat på, en tenkt helhet av ulike deler som henger sammen. Alt og alle som er involvert i mat, på en eller annen måte, er del av matsystemet. Ikke bare personer, men også miljøet der maten dyrkes og oppbevares, helseeffektene av den, og profitt eller tap – alt som på en eller annen måte påvirker noe eller noen som har med mat å gjøre. Å kartlegge dette er viktig fordi mye står på spill. 

Så mye som en tredel av klodens klimagassutslipp kommer fra matproduksjon, spesielt landbruk – derfor er det helt nødvendig å få verdens matproduksjon over på et mer bærekraftig spor. Når vi forstår sammenhengene mellom de ulike delene av matsystemet, og hvordan de påvirker hverandre, er vi bedre i stand til å sette inn tiltak som virker.  

Matproduksjon kan også forstås lineært, ved at man ser for seg en matvares vei fra start til slutt, fra (f)jord til bord. I et økonomisk perspektiv kalles dette en verdikjede. Denne modellen tas videre når man ser for seg matproduksjonen som et kretsløp, hvor elementer fra produksjonen gjenvinnes og brukes videre i nye produkter i et sirkulært system. Når vi i tillegg kobler på forutsetninger fra regelverk, jordsmonn eller klimaendringer, og effektene maten har på helse, identitet eller sysselsetting, blir modellen mye mer kompleks – og vi har et matsystem. 

I vitenskapens verden er det utarbeidet systemteori og metoder for å forstå slike komplekse sammenhenger og problemer – og sikre at man vurderer alle effektene av en avgjørelse. Det er disse konseptene som ligger til grunn for tanken om matsystemer.  

Dominoeffekter og dilemmaer

Matsystemet illustrerer at alt henger sammen med alt, og er et verktøy for å skape forandringer på ulike nivåer. 

På overordnet nivå kan hele verdens matproduksjon ses under ett, i et globalt matsystem. Det globale matsystemet rommer ulike nasjonale, regionale, lokale eller bransjeorienterte matsystemer.  

Det overordnede matsystemet består altså av undersystemer som samhandler med andre systemer. Og når noe endrer seg ett sted, kan det få konsekvenser helt andre steder – omtrent som når man dytter på en dominobrikke.  For eksempel kan høyere priser på drivstoff, som bestemmes i energisystemet, gjøre at fiskefartøy vil spare penger på å være lengre ute på fiskefeltene om gangen. Dermed får de med seg større fangster til land, noe som kan gå ut over kvaliteten på fisken. Dårligere kvalitet kan bety mindre fortjeneste til fiskeprodusentene og dårligere utvalg i butikkene. 

Et annet mangfoldig dilemma gjelder fôret som den norske oppdrettslaksen spiser. Laksefôr har tidligere inneholdt mye fiskemel, som er en mangelvare på verdensbasis. Som erstatning for fiskemelet brukes blant annet soya, importert fra Sør-Amerika, fra soyaprodusenter som har måttet legge om sin produksjon for å tilfredsstille krav til blant annet miljøansvar. Fôrprodusenter og forskere jobber med å finne nye, og mer kortreiste ingredienser, men klarer laksen å ta opp næringsstoffer fra de nye ingrediensene – og vil folk kjøpe laks som har spist alger og insekter?  

Utfordringer kan også oppstå som følge av helt andre ting enn maten i seg selv.  

Ifølge norsk regelverk kan egg ha en maksimal holdbarhetstid på 35 dager. Da EU satte holdbarheten på egg til 28 dager, som følge av en rekke salmonellautbrudd, var også Norge forpliktet til å gjøre det samme. Men Norge har søkt EU om fritak fra de nye holdbarhetsreglene, ettersom salmonella ikke er et problem hos norske produsenter. Kortere holdbarhet vil bety at egg må hentes oftere, noe som øker transportbehovet og gir høyere utslipp og kostnader – og dermed også butikkpriser – og høyst sannsynlig også mer matsvinn. En regelendring i Brussel kan gi tryggere egg ett sted, og dyrere egg et annet sted.  

Til bildet hører også at myndighetenes regelverk for datomerking likevel ikke trenger å si noe om eggenes faktiske holdbarhet. Den kommer nemlig an på hvordan eggene håndteres, spesielt når det gjelder temperatur. Forskning har vist at egg som er oppbevart kjølig kan holde seg i mange måneder etter at holdbarhetsdatoen er passert.  

Dominoeffekter kan også føre til forbedringer. Etter flere matskandaler innførte EU omfattende krav til sporbarhet på mat i 2005. Teknologisk utvikling og digitalisering gjorde stadig mer informasjon om maten tilgjengelig for kjøperne. Dermed kan vi nå vite hvilken art som er brukt i fiskegratengen som ligger i frysedisken, og hvor den er fisket. Samtidig er det fortsatt utfordrende å spore mat globalt, og betydelige forskjeller mellom ulike markeder.

Fordelene ved å tenke matsystem

Å tenke matsystem innebærer å innta et fugleperspektiv for å se hvordan alt henger sammen. Når så mange faktorer og aktører er inne i bildet, kan det virke både kaotisk og krevende å få gjort noe med problemene. Samtidig understreker matsystem-tankegangen at alle er avhengige av hverandre for å komme videre. 

Samarbeid er helt nødvendig for å skape et mer bærekraftig matsystem. 

Et godt samspill i matsystemet innebærer at alle involverte anerkjennes for sine roller, og bidrar ut fra sine forutsetninger. Det krever at alle drar i samme retning, på tvers av landegrenser og sektorer, privat og offentlig, by og land, til lands og til vanns. Først da kan vi ha håp om å komme ut av den alvorlige situasjonen vi står i.  

Matsystemet er dermed både problemet, i form av blant annet klimaavtrykket fra matproduksjon, og løsningen, i form av samarbeidet mellom de ulike aktørene.

Hvem tar ansvar for matsystemene?

FN arbeider med bærekraftige matsystem globalt, særlig gjennom arbeidet med bærekraftsmål nr. 2, som handler om å utrydde sult. Dette skal gjøres ved å sikre matforsyning og bedre ernæring gjennom å utvikle bærekraftig matproduksjon. 

De største utfordringene globalt er:  

• Sult og matsikkerhet: Stadig flere sulter. Tall fra 2023 viser at 733 millioner mennesker lider av sult, og 2,33 milliarder opplever matmangel i moderat til alvorlig grad.  
• Dårlig utnyttelse: Det finnes nok mat til hele verdens befolkning. Men mens noen ikke får nok, får andre for mye. En tredel av all mat går til spille. Pandemier og konflikter viser at matforsyningskjedene er sårbare. 
• Miljø- og klimautfordringer: Matsystemene bidrar betydelig til klimagassutslipp, overforbruk av naturressurser, forurensing av luft, vann og jord, og tap av natur og biologisk mangfold. Alt dette slår også tilbake i form av dårligere produksjonsforhold for mat. 
• Økonomiske tap: Kostnadene ved dagens matsystem (helse, miljø og samfunn) tilsvarer omkring ti prosent av globalt BNP. Lavinntektsland er hardest rammet. 

FN har invitert nasjonene til å rapportere om hva de gjør for å bedre bærekraften i sitt nasjonale matsystem. FAO – FNs organisasjon for ernæring og landbruk – jobber også aktivt for å få nasjonene til å gjøre endringer i bærekraftig retning, og FNs samordningsenhet for bærekraftige matsystemer arrangerer statustoppmøter for å sikre fremdrift.   

I Europa er det EUs «Farm to fork»-strategi som er førende for kontinentets arbeid med bærekraftige matsystem. Den er i sin tur helt sentral i planen om å gjøre Europa til verdens første klimanøytrale kontinent. EU har også vedtatt et bærekraftsdirektiv som pålegger næringslivet å dokumentere og rapportere om hva de gjør for å bidra til bærekraftig omstilling. Dette gjelder også bedrifter i matsystemet. 

Norge har levert sin rapport om bærekraftige matsystem til FN. Rapporten beskriver regjeringens arbeid med en strategi for det norske matsystemet, i regi av Landbruks- og matdepartementet. De inviterte til en nasjonal dialog om temaet, og rapporten inneholder bidrag fra seks departementer, en rekke faginstanser, organisasjoner og næringsaktører.   

Rapporten peker på fem temaområder hvor Norge skal legge inn sin innsats for å bedre bærekraften i det norske matsystemet:  

• En mer klima- og miljøvennlig matproduksjon 
• Bærekraftig fôr 
• Konkurransekraft, verdiskaping og sysselsetting i hele landet 
• Et sunt og bærekraftig kosthold 
• Norges bidrag internasjonalt  

Også i den norske Totalberedskapsmeldingen fra Justisdepartementet er arbeidet med fremtidens matsystemer prioritert.

Det er internasjonal enighet om at sjømat blir viktigere for å sikre nok mat til verdens befolkning. Norge som sjømatnasjon, med lang erfaring og kompetanse innen forvaltning, næring og forskning på hav og sjømat, kan spille en viktig rolle i å utvikle gode løsninger her.

Forbrukermakt i matsystemene

Matindustrien og forbrukerne går i en vekseldans i å dreie matproduksjonen i en mer bærekraftig retning. Det hjelper lite å tilby et veldig bærekraftig produkt, hvis ingen er villig til å betale for det. Tidligere har smak vært den viktigste faktoren for matvalg, men som følge av dyrtid de siste årene, er pris blitt viktigst.

Samtidig kan forbrukermakten endre produksjonsmåter – for eksempel ved å etterspørre mer økologisk mat, som kan føre til at noen velger å produsere grønnsakene på nye måter. Forbrukerprotester mot palmeolje, på grunn av produksjonens inngrep i regnskogen, førte til at produsenter endret oppskrifter og byttet til andre oljer i mange produkter. Merkeordninger og bærekraftsertifiseringer for produkter og produksjon kan på sin side endre kjøpemønstre hos bevisste forbrukere.

Forskning på matsystemer

Det er fortsatt mye å lære om matsystemene på ulike nivåer, og det trengs kunnskap fra en rekke ulike fagfelt. Kunnskapen er nødvendig for å sette inn tiltak som virker. Forskere verden over jobber iherdig for å skaffe mer kunnskap slik at politikere og andre beslutningstakere kan gjøre sine valg på et godt grunnlag. Satsing på denne forskningen, både i Norge og internasjonalt, er avgjørende for å løse de store, globale utfordringene med klima, matsikkerhet og naturmangfold.  

Kontaktperson