Sesongmønster i lys av Parisavtalen 

Norge har gjennom signering av Parisavtalen og etablering av klimaloven forpliktet seg å halvere klimagassutslippene innen 2030. En av de viktigste kildene til klimagassutslipp er matproduksjon. Selv om sjømatnæringen har et godt utgangspunkt, må det også tas klimagrep i fiskeriene. 

– I fiskeriene kommer den største andelen av klimagassutslippene i form av drivstofforbruket til fangstleddet. Et krav om halvering av utslippene må derfor nødvendigvis påvirke sesongmønsteret til flåten, sier forskningssjef og næringsøkonom Bent Dreyer. 

Drivstoff er en av de største driftskostnadene til et fiskefartøy.  

– Mye tyder på at forbruket er på minimum i sesongene – hvor fisken som fanges har høy markedsverdi, er fanget med høye fangstrater på fangstfelt som har kort avstand mellom fangstfelt og kjøper. Med andre ord; Parisavtalen forsterker insentivene til et sesongbasert uttak fra våre viktigste bestander, sier Dreyer. 

Utvikling i fartøy- og fangstteknologi eller strukturering av fangstleddet ser ikke ut til å ha dempet tilbøyeligheten til å ta kvoten på kortest mulig tid.  

– Fangstene blir bare færre og større i sesongen. Heller ikke svingningene i de årlige kvotene påvirker sesongmønsteret nevneverdig, sier forskningssjefen. 

Mange forsøk på å endre fangstmønsteret 

I fiskeripolitikken har det vært forsøkt å utvikle forvaltningsmessige ordninger for å dempe sesongsvingningene. Særlig har det vært sterk tro på at fiskeindustribedrifter kan oppnå dette ved å skaffe seg kontroll over fangstleddet.  

– Noen landanlegg har derfor fått dispensasjon fra deltakerloven til å eie fiskefartøy, i den tro at det vil bidra til å endre dagens fangstmønster. Mange års krangel om denne ordningen tyder imidlertid på at de gode intensjonene i liten grad har gitt ønskede resultater, påpeker Dreyer. 

En annen tilnærming har vært å bruke kvoter til å motivere fiskerne til å endre fangstmønsteret. Også her er konklusjonen at effekten ikke er like stor som ønsket.  

De skjøre prinsippene for dagens kvotefordeling kan ifølge forskeren måtte vike plassen for fordelingsnøkler som vektlegger klimagassutslippene sterkere enn historiske fangstrettigheter. 

– Kanskje kommer vi i en situasjon der MS «Ferskfiskbuen» ikke klarer å ta sine fiskekvoter fordi de har brukt for mye av sine utslippskvoter for tidlig. Det vil gjøre det nødvendig å etablere et marked hvor både klimagass- og fiskekvoter kan utveksles. For eksempel kan MS «Klimagassholmen», som er ferdig med sine fiskekvoter og fortsatt har mye igjen av sin klimakvote, enten leie ekstra fiskekvoter eller låne ut klimagasskvoter, sier han.   

Fisken lar seg ikke styre av politikk 

Nofimas modeller om hvorfor vi har sesongbaserte fiskerier og hva som påvirker energiforbruket i fiskeflåten, kan bli til hjelp med å utvikle rammevilkår basert på følgende prinsipper: 

• Forvalt bestandene godt – høy biomasse gir høye fangstrater. 
• Prioriter fangst av arter som gir høy verdi og lavt energiforbruk. 
• Fang i perioder av året som gir høy fangstrate og høy kvalitet. 
• Fang nært kysten. 
  
• Alle disse faktorene handler om å tilpasse fangst til biologi og vandringsmønster som ikke lar seg styre av politikk, slår Bent Dreyer fast. 

Selv om fisken ikke kan styres, kan næringsaktørenes teknologivalg påvirkes. Valg av fangstredskap og fartøyutforming påvirker klimagassregnskapet. For å redusere klimagassutslippene, anbefaler Dreyer å fange med redskaper som gir høye fangstrater, høy råvarekvalitet og er energieffektive. 

– Også valg av fartøyutforming er viktig. Klimagassutslippene er lavest hos fartøy som er lettdrevet, har høy lastekapasitet og ikke drevet frem av fossilt drivstoff, sier Dreyer. 

Kontaktperson

Bent Magne Dreyer

Forskningssjef
+47 77 62 90 23