Laksens egen kokk leter stadig etter nye ingredienser

– Jeg har vært med på ufattelig mange analyser opp gjennom årene, ler 62-åringen, som har jobbet med utvikling av laksefôr siden næringens ungdomstid på -70-tallet.

I dag er Rolf Egil Myrmel i Nofima mest kjent som «laksens superkokk».

Stadig nye ingredienser

Kolonne på kolonne, linje for linje er de sirlig listet opp. Det må stemme på milligrammet når resepten med ingredienser og mengde til dagens fôrproduksjon skal iverksettes. Og tro endelig ikke at den aktuelle listen er komplett og laksefôret oppfunnet en gang for alle.

– Det er utprøving av nye ting hele tiden. Stadig nye ingredienser og stadig nye prosesser som skal prøves ut i liten, større og stor skala. Det må være den riktige blandingen av fett og proteiner for at det skal bli fisk av det. Konsistens betyr alt. Godt fôr betyr både vekst og helse hos fisken, slår forskningsteknikeren fast.

Oppdraget har hele hans yrkeskarriere vært det samme: Utnytte råstoffet best mulig og bidra til å forbedre prosesser i industrien. Egentlig det samme som Nofima fortsatt gjør i ATC i dag.

ATC er et fôrteknologisenter, som Nofima er vertskap for på forskningsstasjonen i Kjerreidviken i Bergen.  

Fôret setter størst miljømessig avtrykk

Det er ikke uten utfordringer å skulle skaffe nok og riktig mat til fisk i oppdrett. De ansatte på ATC i Bergen forsker ikke bare på fôr til laks. De jobber også med mat til torsk, krabbe, kråkeboller og andre arter som utprøves i oppdrett.

Samarbeid mellom ulike forskningsmiljøer og det å bygge bro mellom forskning og industri, er derfor helt nødvendig for at en stadig voksende næring skal kunne utvikle seg bærekraftig både når det gjelder miljø og dyrevelferd.

Bærekraftig fôr er et av de store satsingsområder i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Det handler om at alt fôr til husdyr og oppdrettsfisk skal komme fra bærekraftige kilder. Næringen vokser, tilgangen på nødvendige fôrkilder er ikke til stede i samme takt. Da må de som utvikler fôr til oppdrettsindustrien ta nye ingredienser i bruk.

– Fôret er det som setter størst miljøavtrykk i all matproduksjon. Det er rett og slett en dårlig idé å ikke tenke bærekraft i fôrproduksjonen. Og så er det en tilsvarende god idé å bli mest mulig selvforsynt på fôringredienser, sier Rolf Egil Myrmel.

På resepten til «fôrkokken» og kollegene på fôrteknologisenteret står marin olje med høyt innhold av omega 3-fettsyrene EPA og DHA, vegetabilske ingredienser fra planter som hvete, soya, raps, solsikke, bønner og mais, fiskemel som produseres av restråstoff fra hvitfiskindustrien, vitaminer, mineraler, pigmenter, antioksidanten astaxanthin og så videre.

Hva slags ingredienser er disse nye?

– Soldatfluelarver og andre insekter, mikroalger, tunikater, blåskjell og encelleproteiner. Det er stadig nye prosesser som skat testes. Vi spør oss hvordan det virker, hva vi får ut av det, hvor mye bearbeiding som må til før den aktuelle ingrediensen kan bli til fôr, og så videre. 

Mindre til kjæledyr – mer til mennesker?

Nye råstoffkilder er altså tvingende nødvendig. Og Myrmel og mange med ham tror vi må høste mer av fôringrediensene i havet.

– Og vi må finne metoder som gjør det regningssvarende. Det skal sykt mange mikroalger til for at det skal bli volum av det. Det er hele tiden proteiner det handler om. Encelleproteiner fra trevirke og gress kan være alternativer. Og kanskje må vi se på hvordan vi prioriterer fôrråvarene, sier Myrmel, og våger å være litt kontroversiell når han legger til:

– Det kan virke som vi lager skrekkelig mye fiskefôr i Norge, men sammenlignet med volumet globalt som brukes til fôr til kjæledyr, så er det småtterier. Kanskje må mer av ingrediensene framover går til fôr til dyrene som igjen går til humant konsum – altså blir menneskemat?

Mytene

Er det sant, som mange hevder, at laksefôret også er fullt av antibiotika og andre medisiner?

Laksekokken svarer uten et sekunds nøling:

– Nei! Hvis det er noe i det hele tatt, er det utrolig lite, og kun i spesialproduksjoner hvis et anlegg har spesielle utfordringer med sin fisk. I dag vaksineres i stor grad all laksen for å være motstandsdyktig mot det aller meste før den setter ut i merd i havet. Det er ikke nødvendig med medisin i fôret.

Men det kreves ufattelig store mengder fôr for å produsere ett kilo laks?

– Det er en annen myte. Før – for mange år siden – kunne det gå med ti kilo fôr for å produsere ett kilo laks. Men med forskning og utvikling har man funnet fram til riktig mengde av ulike stoffer, slik at det vi kaller fôrfaktoren i dag er 1,3. Det vist si at det går med 1,3 kilo fôr for å produsere 1,0 kilo laks i kommersiell skala, slår Rolf Egil Myrmel fast. 

Tenker en forskningstekniker noe på miljømessig fotavtrykk og bærekraft i det daglige?

– Hele tiden. Både i jobb og fritid. Det er selvsagt en del som går til spille i det forskningsarbeidet vi driver, men optimal utnytting av ressurser er jo, og har alltid vært, målet i alt vi foretar oss. Selv om det er mer og mer som tas vare på, er det fortsatt enorme mengder råstoff fra hvitfisk som fremdeles ikke tas på land og utnyttes. Store mengder havner rett på havet, selv om de kunne blitt utnyttet til fôrproduksjon.

Ekstruderen

Ekstruderen. Forskningsteknikeren gir den en kjærlig klapp i det vi nærmer oss. Den store maskinen er det som lager fôrpelleten. Den er selve hjertet i senteret for forskningsbasert utvikling. Utallige timer går med til å sette sammen de riktige mengdene til de riktige prosessene. 

– Ekstruderen blander inn alle ingrediensene som skal være i fôret til en stor masse eller deig. Ekstruderen drar massen gjennom maskinen, som kan konfigureres alt etter hva slags tekstur eller størrelse man vil ha på fôret. Det blandes, eltes, knas og formes slik at det kommer ut av dysen som pellets i den størrelsen du har bestemt. Det brukes både mekanisk energi og termisk energi – varme – for å få det til.

I «deigen» blandes eksempelvis fiskemel, soya, hvetegluten og nøye utmålte mengder vitaminer, mineraler og aminosyrer for å få riktig balanse. Fiskefôret er på mange måter betydelig mer balansert enn den maten vi spiser.

Hva karakteriserer et godt fiskefôr?

– At det er korrekt sammensatt, slik at fisken voksen som den skal og ikke blir syk. Det må også ha riktig teknisk kvalitet og holdbarhet. Fôret må kunne tåle transport og belastning før det når fram til fisken, samtidig som det må kunne fordøyes og løses opp i fisken igjen. Det skal være plass til riktig mengde olje i pelleten. Blir den for tørr, flyter den og blir ikke spist, og blir den for porøs, siver oljen ut før fisken har fått spist pelleten. Det er absolutt ikke ønskelig!

Ofte er det seks forskjellige dietter som prøves ut for å finne riktig sammensetning på fôret. I tillegg kan det utstyres det med vakuumcoating for tilsetting av attraktanter – appetittvekkere – som gjør at fisken får lyst på det.

Kjedelig med alt som ikke fungerer underveis?

– Ja, men det er jo det som er selve forskningen. Forsøke, dokumentere, gå videre med det som ser ut til å fungere, og sette strek over det som åpenbart ikke fungerer. Det er slik utvikling drives.

Hva skal til for et godt liv?

Egentlig var han eslet til å bli møbelsnekker, som mange andre i familien, men i stedet ble det yrkesskole og fagbrev i laboratoriefag. 18 år gammel, i 1979, var han i jobb hos Analyselab og året etter bar det videre i karrieren til FOU-lab hos SSF – Sildeolje- og sildemelindustriens forskningsinstitutt.

– Jeg har reist Nord- og Midt-Norge rundt på forsøk. Vadsø, Tromsø, Lovund, Bjugn. Oppdraget var å finne nye konserveringsmetoder for sild og lodde i stedet for formalin, som var vanlig den gangen. Vi prøvde både melkesyrebakterier og melasse. Det ble aldri suksess. I kontrollerte forsøk er det mye som bare må puttes i en skuff og glemmes, konstaterer Rolf Egil Myrmel.

Det hendte han angra på yrkesvalget:

– Ja, huff! Å jobbe med konservering av store mengder fisk i ulike stadier av bederving, lukter. Mye. Noen ganger trodde jeg det skulle gå på helsa løs, ler han med en grimase.

Dagene med bedervet fisk på jobb er imidlertid slutt for lengst. Det er både rent og friskt i produksjonshallene på ATC.

Hvorfor er du blitt værende så lenge?

– Det har jeg lurt på sjøl. Mange ganger. Men så er det alle disse folkene med ulik bakgrunn og ulik kompetanse, som finner ut av ting sammen. Spørsmålene er hele tiden; hva skal til for et godt liv. For oss og for fisken. Hva skal fisken spise? Hva skal vi spise?

– I tillegg til at jobben er varierende og utviklende, er det et godt sosialt samhold i Nofima og ATC. Vi har ulik kompetanse og forskjellige innfallsvinkler til utfordringer, ideer og funksjonalitet. Vi samarbeider godt om å få det til å fungere, slår forskningsteknikeren fast. 

Verdt å vite

Kontaktpersoner