Nyttig verktøy for verdiskaping fra marint restråstoff

Det har vært en svært komplisert øvelse for sjømatbedrifter å holde oversikt over hvilke regler som gjelder for akkurat det produktet de ønsker å produsere og selge. Også for forskere og myndigheter har det vært uoversiktlig å finne frem til hvilke hensyn som skal tas, og hvordan ulike godkjenningsprosesser fungerer. Nærings- og fiskeridepartementet ba derfor Nofima om å lage en oversikt over hva som skal til for å få produkter fra marint restråstoff ut i markedet.

Nofimas rapport inneholder en oversikt over alle forskrifter, mulige sertifiseringer, kunnskapsmiljøer og mye mer, samlet og presentert oversiktlig i et lettfattelig språk.

– Vi har forsøkt å gjøre dette nyttig for en bred målgruppe av folk som befinner seg på helt ulike steder i verdikjeden til restråstoffet. Dermed valgte vi bort vanskelig terminologi, og har prøvd å forklare begreper på en enkel måte, sier forsker Birthe Vang, en av hovedforfatterne bak rapporten.

Ambisjonen er at rapporten skal fungere som et dynamisk dokument som kan oppdateres jevnlig, slik at oversikten ikke blir utdatert.

Kompetansekrav kan hindre utnyttelse

En produsent som vil ta i bruk restråstoffet sitt, har en stor jobb foran seg. Skal restråstoffet brukes til menneskemat, må det også behandles som mat. Det stiller strenge krav til både håndtering og oppbevaring, og dette skal kunne dokumenteres.

Regelverket har en viktig funksjon i å sikre at maten er trygg hele veien fra fangst til ferdig produkt. Bedriftene må bekrefte at råstoffet er både fangstet og prosessert på godkjent måte, og ulike markeder krever ulike godkjenninger. Dette kan det være utfordrende å få oversikt over.

For eksempel må produsenten vite om produktet har vært omsatt i EU før mai 1997. Har det ikke det, må det søkes om godkjenning som ny mat («novel food»).

Før salg må også produktet analyseres for å sikre at det ikke overskrider grenseverdier for uønskede stoffer. Klarer man ikke kravene her, må stoffene eventuelt fjernes ved hjelp av prosessering.

Og hvordan er muligheten for å få innpass i de aktuelle markedene? Den bedriftsøkonomiske siden er også avgjørende – om man er i stand til å produsere nok volum og få god nok pris til at det svarer seg å investere i denne produksjonen.

Alt dette krever kompetanse som den enkelte bedrift ofte ikke har alt av selv. Sammen med markedsbegrensninger, kan dette hindre utnyttelsen av det marine råstoffet.

Markedsutfordringer

Norske bedrifter som vil eksportere produkter fra restråstoff eller nye arter, forteller om utfordringer både ved klassifisering, når produktene oppfattes som nye, og med uklare tollregler. Skal produktet eksporteres, må det gå klart fram hva slags produkt dette er. Men ulike skalaer og definisjoner nasjonalt og internasjonalt, og forskjellige regelverk for ulike deler av produksjonsprosessen, gjør at produsenten ofte må velge hvilke egenskaper som skal vektlegges når produktet skal klassifiseres.

Noen regler oppleves også som lite konsekvente. For eksempel går tørre proteinprodukter tollfritt inn i EU, mens et tilsvarende flytende produkt blir påført en importavgift. Noen tillatelser krever at man møter opp fysisk for å få godkjenningene man trenger.

Det er komplisert og tidkrevende å gjøre endringer i tolltariff og markedsadgang, og usikkerheten rundt dette kan gjøre at bedrifter lar være å satse.

– Skal Norge utnytte marint restråstoff og nye arter, som for eksempel alger, er det viktig at regelverk og tolltariffer er oppdaterte, sier Vang.

– Bedre tilrettelegging, for eksempel med insentivordninger og bedriftsstøtte ville også lette arbeidet med å få gjennom godkjenninger, sier hun.

Rapportens omfattende innhold

I rapporten har forskerne forsøkt å gjøre terrenget litt mer oversiktlig for bedriftene. Her finner man definisjoner av marint restråstoff, biprodukter og nye arter, og alle regelverk som har med dette å gjøre. En oversikt over kunnskapsmiljøene på feltet, og hvilke handelsbegrensninger man må forholde seg til.

Noen land som kan være aktuelle å eksportere produkter til, krever at produktene må stå på en liste over gyldige importprodukter, for i det hele tatt å få komme inn i landet. Hvilke land dette gjelder, og hvordan man kan komme med på lista, står også beskrevet.

Dessuten kan man finne oversikt over ulike helsesertifikater det er krav om, og krav til fremmedstoffer, som grenseverdier for miljøgifter. Et kapittel er også viet kravene til Novel Food, som gjelder for nye typer mat til EU etter 1997, og et annet til kosttilskudd.

Til slutt vises en oversikt over ulike råstoffgrupper, mengden restråstoff i de enkelte, og hvor mye de utnyttes. En rekke forskningsprosjekter innenfor disse temaene er også listet opp.

Rapporten er en ressurs for alle bedrifter som vil i gang med å utforske denne muligheten, og også for myndighetene som skal følge opp regelverkene.

Ikke mist motet!

Selv om det kan være en kronglete vei å gå før et restråstoffprodukt er ute i markedet, mener forskeren likevel det å skape produkter av høyere verdi på råstoffet er riktig vei å gå. Hun har også forventninger om bedre tider framover.

– Vi forventer at regelverkene endrer seg og tilpasses kontinuerlig, slik at det vil bli stadig enklere å forholde seg til for bedriftene. Samtidig kan myndighetene nå få en bedre oversikt over hvor skoen trykker, slik at de på sin side kan hjelpe til med å legge bedre til rette der de kan, sier Birthe Vang.

Selv har hun og kollegaene lært veldig mye i arbeidet med denne rapporten.

– Vi har god kontroll på råstoffet, hvor det kommer fra, grenseverdier for miljøgifter og hvordan det ber behandlet – som jeg til vanlig jobber med. Her har det også vært satt inn mange ressurser til forskning, men det er en helt annen virkelighet å forholde seg til markedsadgang, tollbarrierer, veterinærbevis og så videre, sier Vang, og kommer med en oppfordring:

– Det er en styrke for oss at vi nå har denne innsikten. Langt mer forskning bør også legges ned i denne delen av verdikjeden til restråstoff-produkter. Kunnskap om flaskehalser og muligheter gjennom hele verdikjeden er også helt nødvendig for at disse produktene skal kunne se dagens lys, sier hun.

Kontaktpersoner