Innmat fra hvitfisk kan gi Norge mer mat, mindre avfall og nye arbeidsplasser

Stikkordet er innmat. Fiskeslog, som inntil for få år siden ikke utgjorde noe som helst annet enn avfall.

– Sloget er verdifullt

Også i dag blir store deler av innmaten og restråstoffet kastet på sjøen. Alternativt blir det brukt til produkter med lav verdi, som dyrefôr og biogass. Nofimas forskere innen marin bioteknologi har imidlertid helt andre planer for disse restene.

– Sloget er verdifullt. Vi snakker om høyt innhold av næringsstoffer som kroppen trenger, blant annet proteiner, sunt fett og viktige vitaminer, påpeker forsker Marte Jenssen.

Sammen med kollega Lars Dalheim har hun nettopp ferdigstilt litteraturstudien «Restråstoff fra hvitfisknæringen – totalutnyttelse av alle fraksjoner fra innmat». Den sammenfatter informasjonen som eksisterer på temaet. Arbeidet inngår i Nofimas rapportserie finansiert av FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering og er utført som en del av TOPP-prosjektet (Torskemelke: olje og proteinprosessering).

Nofima-forskerne, i samarbeid med NTNU, NUAS technology og Nord-Senja Fisk, ser i prosjektet på prosessering av torskemelke for produksjon av høyverdiprodukter. Nylig ble det gjennomført en pilotproduksjon ved Nofimas bioprosesseringsanlegg, Biotep, og forskerne ferdigstiller i disse dager resultatene fra det spennende forsøket.

– Det kan bety stor økning i verdiskaping og bærekraft hvis man klarer å utnytte alt restråstoffet bedre, spesielt fra havflåten, påpeker forskerne.

Store mengder fullt brukbart råstoff kastes på sjøen

I rapporten framgår det at innmat og innvoller utgjorde hele 55 prosent av det tilgjengelige restråstoffet fra hvitfisksektoren i 2024. Og at den største «synderen» i å ikke utnytte dette råstoffet, altså er den havgående fiskeflåten.

– Mens kystbåtene tar vare på nesten alt restråstoffet, klarer havgående båter bare rundt 43 prosent. Store mengder fullt brukbart råstoff kastes dermed på sjøen før fisken landes, sier Nofima-forskeren.

Slik trenger det ikke å fortsette å være i framtida. I Norge er det utviklet gode metoder og teknologi for å ta vare på innmaten. Forskerne ser et stort potensial for økt verdiskaping ved det de kaller høyere anvendelse til konsumprodukter.

– Det vi kan hente ut av innmaten er næringsstoffer som kan brukes til høyverdiprodukter som matingredienser, kosttilskudd, biomedisinske produkter og kosmetikk. Og også til fôringredienser, og til og med emballasjeprodukter, påpeker Marte Jenssen.

Det som trengs for å få det til, er ifølge Jenssen og Dalheim bedre løsninger for å ivareta restråstoffet på båtene som fisker langt til havs.

– De siste årene har det kommet flere politiske satsinger og strategier som legger til rette for bedre bruk av restråstoffet, både for å skaffe mer mat til verden, styrke næringslivet og redusere matsvinn. Vi har både kunnskapen og utstyret som skal til. Det er bare å sørge for at det blir økonomisk interessant og praktisk mulig å gjøre det, sier Marte Jenssen.

Skjær i sjøen

Torskens lever er allerede mye brukt til tran, mens rogn og en andel melke selges som delikatesser både i Norge og utlandet. Likevel er det stor variasjon i hvilke deler av fiskens innmat som faktisk havner på matbordet. Automatisk sortering av innmatfraksjonene, for eksempel lever, tarmer, og rogn/melke, mener forskerne kan gjøre det lettere å ta ut mer fra hver fisk, slik at mindre går til avfall eller lavverdiprodukter.

– Andre land, som Island, har kommet lengre enn Norge med å bruke hvitfisk på en smart måte, og utnytter flere deler av fisken til mat og bearbeidede produkter til høyt betalende markeder, forklarer Jenssen.

Målet med forskernes arbeid fremover, er at så mye som mulig av restråstoffet skal gi økt verdiskaping, og at alt som kan brukes til mat, skal brukes til mat eller andre konsumprodukter til mennesker. Resten kan siden brukes til fôr, biogass og andre formål. Rapporten gir konkrete eksempler på at restråstoff i form av proteinhydrolysat og ekstrakter kan være verdifulle ingredienser både til matproduksjon, helseprodukter og industri.

Det er imidlertid ikke bare å gå til dekket bord. Det er nemlig både teknologiske og regulatoriske skjær i sjøen også når det kommer til utnyttelse av fiskens innmat.

– Utfordringene ligger både i holdninger, markedsutvikling og regelverk. Restprodukter er ikke alltid så populære blant forbrukere, og det kan være komplisert og dyrt å bearbeide innmaten til produkter som er trygge, og lukter og smaker bra. Det finnes også regler som gjør det vanskelig å markedsføre slike produkter med helsepåstander, påpeker Marte Jenssen.

Ny teknologi er imidlertid moden og klar for storsatsing, og et bedre system kan gi økt verdiskaping, sunnere mat og mindre avfall til sjøen og miljøet,

Kontaktpersoner