Gå til hovedinnhold

Utgangspunkt er en celleprøve fra en levende ku. En bioreaktor, et serum og noen uker senere kan resultatet være tusenvis av kilo dyrket kjøtt.

Sist oppdatert

Publisert

Anne-May Johansen  

Read in English

Science fiction?  Slett ikke. Nofima-forsker Sissel B. Rønning tror det er slik fremtidens kjøttproduksjon kommer til å foregå.

Derfor er hun både glad for, og stolt over at Nofima, som det første instituttet i Norge med offentlig finansiering, turte å gi seg i kast med et forskningsfelt som fortsatt er nokså kontroversielt.

– Matproduksjon står for store deler av klimagassutfordringen globalt. Og kjøttproduksjon er pekt ut som verstingen. Kjøttindustrien er derfor på utkikk etter nye og mer miljøvennlige måter å produsere kjøtt og animalske proteiner på. Dyrket kjøtt, helt uavhengig av dyreproduksjon, er miljøvennlig produksjon av protein til en voksende verdensbefolkning. Derfor er det så viktig at både fagmiljøene i Nofima, og dermed også Norge som mat-nasjon, er langt framme i utviklingen, sier Sissel B. Rønning.

Banebrytende

I forskningsprogrammet GrowPro var målet var å utvikle banebrytende teknologi for bærekraftig produksjon av muskelproteiner til mat. Mer folkelig sagt; dyrking av kjøtt.

Forskerne ville dyrke levende muskelceller fra storfe i stor skala ved hjelp av bioreaktorer, utnytte biprodukter fra næringsmiddelindustrien i denne prosessen og samtidig kartlegge funksjonelle og ernæringsmessige egenskaper til proteinene i matvarer.

Etter fire års forskning, er målet langt på vei nådd. Nofima og Norge er plassert på kartet som et av de fagmiljøene som er i stad til å dyrke fram kjøtt, og som er ledende på denne typen prosesser. Sissel Rønning og hennes kolleger har klart å dyrke fram små kjøttbiter, og kunnskapen om restråstoff som mat til kjøttcellene, har kommet betydelig lenger og har kunnet peke på flere muligheter.

– Det interessante i all celledyrking, som dyrking av kjøtt jo er, er innsatsfaktoren. Det serumet som blir mat til cellene. Det vanlige i slik produksjon i dag, er et serum laget av bestanddeler fra kalvefoster. Det har gjort en del mennesker kritiske til denne typen proteindyrking, slår Sissel Rønning fast.

Selv ser hun fordelene med dyrket kjøtt: Dyrking av kjøtt kan gjøres over alt, presset på dyrkbar mark avtar, overskuddsmateriale – som restråstoff og overskuddvarme fra annen industri – kan komme til nytte, norsk industri utvikles i enda en ny retning, vi får økt selvforsyningsgrad på mat i Norge, og vi slipper å ta livet av dyr for å produsere nødvendig protein i form av kjøtt.

– Det er virkelig viktig å være i front. I Norge har vi både kompetansen og pengene som skal til for å utvikle nye tekniske løsninger for matproduksjon, sier Sissel Rønning.

Bærekraftig tilnærming

I Nofima har en mer bærekraftig tilnærming til dyrkingen av kjøttcellene vært viktig; å lage serumet basert på biprodukter og restråstoff heller enn kalvefoster. Eggehvite er en mulighet. Blod fra slakteri en annen. Og kan noe annet fra slakteindustrien brukes?

– Det vi har gjort til nå er å danne grunnlaget for videre forskning gjennom å tilegne oss mange nye teknikker som nå skal testes videre. Stipendiat Christel Andreassen er godt i gang med å teste ut komponenter i cellemediet. Hun har produsert flere ulike typer hydrolysater av bi-produkter fra industrien, inkludert skjærebein fra kylling, ryggbein fra torsk, eggehvite og eggeskallmembran, og blir trolig den første i Norge til å ta doktorgrad på denne teknologien. Christel er allerede headhuntet til det prestisjefylte universitetet i Boston, så vi er veldig stolte av det hun har oppnådd, og at vi gjennom båndene til henne har tilgang til sterke, globale fagmiljø, sier Sissel Rønning.

Stor oppmerksomhet

Enkelte land hever allerede å kunne lage cirka 500 kilo kjøtt per uke med en produksjonstid på tre uker. Hvorfor skal Nofima da bruke mer tid og ressurser på dette?

Det er et stort gap mellom tilgjengelig akademisk informasjon og det industrien internasjonalt sier om framdrift på dyrket kjøtt. Det finnes ingen vitenskapelige artikler publisert som dokumenterer hvor langt utviklingen har kommet. Det finnes også noen pilotanlegg, men meg bekjent er det ikke bygget noen store produksjonsanlegg for dyrket kjøtt noen steder i verden. Derfor er jeg litt skeptisk når det hevdes at kjøtt dyrkes i stor skala, sier Sissel Beate Rønning.

Uansett – og dette mener hun er aller viktigst:Selv om andre gjør det, betyr det ikke at vi skal la være. Tvert imot; i et fremtidsperspektiv er det viktig at vi ikke blir avhengige av andre nasjoner, som kanskje bruker metoder vi ikke vil bli assosiert med.

Som Norges fremste eksponent for dyrket kjøtt; møter du mye kritikk?

– Jeg møter stort sett nysgjerrighet. Jeg får mange spørsmål om hvordan dyrking av kjøtt foregår. GrowPro er ikke noe stort prosjekt i Nofima-sammenheng, men det er uten sammenligning det prosjektet jeg har fått mest oppmerksomhet for. Det er tydelig at det er interesse for denne typen matproduksjon.

Rigide, formelle prosesser

Det hevdes å være noen etiske og regulatoriske dilemmaer knyttet til dyrking av kjøtt. Hvilke ser du?

– Vi snakker om bærekraft, miljømessig, økonomisk og sosialt. Det er mange ansatte knyttet til den konvensjonelle produksjonen av kjøtt – både i landbruket og industrien. Dyrking av kjøtt vil ikke være sosialt bærekraftig hvis det fører til tap av arbeidsplasser. Og så er det dette med innsatsfaktoren i serumet som er «maten» til cellene. Når det gjelder det regulatoriske, er det vel ikke mange dilemmaer, men det er noen rigide, formelle prosesser knyttet til den nye måten å produsere proteiner på. Ifølge Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) sine regler må det dokumenteres at det er trygt, sier Sissel Rønning, og legger til at det faktisk allerede er tillatt med dykket kjøtt på restauranter i Singapore.

I 2013 kunne man for første gang smake en ekte burger, dyrket i laboratoriet av professor Mark Post ved Universitetet i Maastricht. Denne burgeren, som kostet 2,8 millioner norske kroner å produsere, viste at det går an å dyrke kjøtt i laboratoriet.

Utfordringen nå er å få til storskalaproduksjon som både er billig, miljøvennlig og effektiv, med et sluttprodukt som kan brukes direkte til mat.

– Er det langt fram til en dyrket, norsk biff?

– Det er det! Men det er heller ikke vår jobb. Som forskningsinstitutt skal vi produsere kunnskapen som skal til for at industrien kan utvikle prosessen.

Kunnskapen håper hun å kunne bygge videre på gjennom et større, tverrfaglig prosjekt som omfatter regelverk, sensoriske aspekter, teknologi og etiske dilemmaer. Søknaden om finansiering er til behandling i EU.

– I dette prosjektet har vi også andre forskningsmiljø og flere store aktører fra industrien som samarbeidspartnere. Uansett kommer vi til å fortsette forskningen gjennom de strategiske programmene i Nofima, som i første omgang går fram til 2024, sier Sissel Rønning.

Kontaktpersoner