Ulike typer oppdrettsanlegg

Innhold

Fire forskjellige oppdrettssystemer

1. Fiskeoppdrett i merd

Den vanligste måten å oppdrette laks på, er fortsatt å holde lakseyngel i kar på land til den er blitt smolt. Disse karene er i praksis et lukket anlegg på land, med vann som strømmer kontinuerlig gjennom anlegget. Smoltenpå 80 -100 gram overføres så til åpne merder i sjøen. En merd består av en notpose som holdes oppe av en flytekonstruksjon. Der bor den til den slaktes ved 4-5 kilo.

Friskt havvann flyter kontinuerlig gjennom merden, og gir naturen stor myndighet over fisken innenfor merden. En ulempe med det er at det er åpen utveksling av patogener og avfallsstoffer med miljøet utenfor, og at veggene er utsatt for skade så fisken kan rømme. Fordeler er at det er den billigste metoden og det mest naturnære livet for oppdrettslaksen selv.

2. Lukkede anlegg på land med resirkulert vann (RAS)

Lukkede oppdrettssystemer som resirkulerer vann kalles resirkulerende akvakultursystemer, forkortet til «RAS». RAS kan rense og gjenbruke så mye som 99,9 prosent av vannet. 

RAS gir høy grad av kontroll med oppdrettsmiljøet, og gjør det mulig å unngå lakselus og gjenvinne næringsstoffer.

I Norge har landbasert smoltproduksjon med RAS hatt en betydelig utvikling, og det har blitt stor interesse for landbasert produksjon av postsmolt. Postsmoltstadiet er definert som den første perioden etter at laksen har gått igjennom smoltifiseringen, dvs. gått over fra å være en fisk som er tilpasset ferskvann, til en laks som har utviklet sjøvannstoleranse. Landbasert oppdrett i RAS fram til slakt er også i emning.

RAS-systemer er komplekse, og drift krever personale med høy kompetanse. I et RAS-anlegg kan det være flere ulike teknologier å velge blant, for eksempel innen vannbehandling. Felles for alle vannbehandlingsteknologier er at vannet må behandles for nitrogenforbindelser for å unngå giftig effekt på fisken. 

3. Flytende lukkede anlegg i sjø 

Disse systemene skiller miljøet inne i og utenfor merden med tett vegg. Det gjør det mulig å kontrollere og redusere samspillet mellom oppdrettsfisk og det ytre miljø.

Vann fra dypet pumpes inn i systemene, for å sikre stabil vannkvalitet og for å unngå patogener og parasitter som befinner seg nær overflaten. Systemene er har forskjellig grad av behandling av innløpsvann og innsamling av avfall.

Felles for alle systemer er også den fysiske barrieren som skiller fisken fra det ytre miljøet, men designet kan variere. Mens noen systemer har stive vegger, bruker andre fleksible presenninger.

De fleste systemer brukes til postsmolt, før fisken overføres videre til åpne merder, men systemer for fisk til markedsstørrelse er også tilgjengelig.

Systemene har utviklet seg mye de siste årene, men fortsatt vil mange definere dem til å være i en pilotfase der det er behov for videreutvikling.

4. Oppdrett på eksponerte lokaliteter

Oppdrett i eksponerte anlegg langt til havs er drevet av behovet for økt plass til oppdrett.

Eksponerte anlegg kan i tillegg ligge lenger unna vill laksefisk i kystområdene, noe som kan bidra til å redusere de negative miljøkonsekvensene forårsaket av lakselus, rømming og genetisk interaksjon.

Samtidig er det utfordringer med operasjoner, strukturer og utstyr på grunn av kraftige og skiftende vind-, bølge-, og strømforhold i tillegg til den økte avstanden til anleggene. Oppdrett på eksponerte lokaliteter krever nye tekniske løsninger kombinert med driftskonsepter for å bevare sikkerheten og sikre pålitelighet i produksjonen.

Kontaktpersoner