Saltvannstilpasning gjør skinnet til postsmolten sterkere

Sårproblemene i norsk oppdrettsnæring er sammensatte, men en god del av problemene er knyttet til den første tiden i sjø, og noen av sårene skyldes infeksjon med sårbakterien Tenacibaculum. Bakterieslekta gir tenacibaculose, men har følgelig ikke fått noe folkelig navn. Sårforekomst og Tenacibaculum er mest utbredt i Nord-Norge med sine lavere sjøvannstemperaturer.

Tidligere har Nofima funnet at laksens gener som styrer immunsystemet har en dipp i aktiviteten rundt smoltifisering.  Laksen kan derfor ha en redusert beskyttelse mot infeksjoner og være er ekstra mottakelig for sykdom når den settes ut i sjø. Nå har Nofimas fiskehelseforskere vært med og testet dette opp mot bakterieinfeksjon og sjøvannstilvenning, og student Marte Fredriksen ved Universitetet i Bergen (UiB) har nettopp levert masteroppgaven om forsøkene.

I forsøkene i regi av Cermaq R&D og UiB har forskerne testet ulike smoltproduksjonsstrategier, og testet dem opp mot mottakelighet for Tenacibaculum. Det vanligste er å overføre postsmolt direkte fra ferskvann til sjøvann kort tid etter smoltifisering. Andre strategier er å holde fisken lengre i ferskvann, eller å tilføre saltvann før sjøutsett. I forbindelse med disse forsøkene tok Nofima prøver av smolt før og etter smitte, for å undersøke hva som skjer i huden når fisken infiseres.

Testet hva som skjer når fisken infiseres

Forsøkene ble utført ved Industrilaboratoriet (ILAB) i Bergen. Etter at fisken var smoltifisert ble 70 gram, 100 gram og 150 gram postsmolt i ferskvann og i brakkvann med 26 promille salt overført til sjøvann og smittet med Tenacibaculum-bakterien.

Fredriksen brukte ulike histologiske verktøy til å undersøke hvor i vevet bakterien befinner seg. Forskerne ønsket også å se etter hvordan infeksjonen starter, og hva som kan påvirke det.

Mer skader i vevet hos ferskvannsfisken

Studiet viste at skinnet til laks oppdrettet i ferskvann utviklet seg annerledes enn fisken som svømte i vann med brakkvann. Overflaten til skinnet til ferskvannslaksen var også svakere enn skinnet til brakkvannslaksen når den ble satt på sjøvann, forklarer Christian Karlsen, som er fiskehelseforsker i Nofima og veileder til Fredriksen:

− Den klareste effekten var mer skader i overhuden til ferskvannsfisken, som forverret seg da fisken ble infisert. Ved å sette dette i sammenheng med dødeligheten i forsøket, så tror vi at overgangen til fullstyrke sjøvann er en større belastning for ferskvannsfisk enn for brakkvannsfisk.

Dette tyder på at fisken kan tilpasses sjøvann ved å holde den i brakkvann før overflytting til sjøvann og på den måten redusere risikoen for tenacibaculose.

Strukturforskjeller i skinnet

Studier av laksens genuttrykk ved de ulike vannkvalitetene, viste at skinnet ser ut til å prioritere immunresponser for forsvar på bekostning av vedlikehold og utvikling av celler og vev.

− Lavsalinitetsfisken er trolig bedre til å mobilisere immunforsvaret når den kommer i kontakt med bakteriene. Ferskvannskinnet er litt i sjokk og klarer ikke samle seg til å respondere godt nok til å takle bakteriene, tror Karlsen.

Kan industrien tilpasse produksjonen?

Cermaq R&D er arbeidspakkeleder og industripartner i prosjektet, og Sverre Bang Småge i Cermaq vil ta kunnskapen om vannkvalitet og sårdannelse inn i produksjonen:

− Dette prosjektet gir en ytterligere styrke til hypotesen om at forlenget tid i renset sjøvann før utsett gir en rekke fordeler både under landfasen, men også senere for fiskens ytelse, helse og velferd, sier Småge.

− Noe av det viktigste for fisken for å unngå infeksjon, er at skinnet er intakt, og det kan vi påvirke, sier Karlsen.

Kontaktpersoner

Christian Renè Karlsen

Seniorforsker
+47 64 97 03 91

Lene Sveen

Forsker
+47 64 97 04 12