Bereder grunnen for bedre planlegging av kystsonen

Kystsonen er i mange kommuner blitt en betydelig kamparena hvor ulike interesser står steilt mot hverandre. Nofima har fått i oppgave å finne ut hvordan kommunene tilnærmer seg planleggingen av kystsonen, og identifisere hva som virker inn på kvaliteten og tidsbruken i planarbeidet.

Det er store variasjoner i hvordan kommunene til nå har valgt å tilnærme seg kystsoneplanlegging, hva de har gjort og hvor suksessfullt det har vært. Nofimas forskere har foretatt dybdestudier av et utvalg enkeltkommuner. De har sett på interkommunale planprosesser samt en regional prosess, og vurdert et utvalg sentrale problemstillinger i kommunal kystsoneplanlegging.

– Geografiske utfordringer, næringsstrukturen, den kompetansen kommunen selv har på planlegging, og ikke minst hvor mye eller lite ressurser de har til arbeidet avgjør hvor vellykket det hele blir, forklarer Patrick Berg Sørdahl, som er en av forskerne som har kartlagt statusen innen norsk kystsoneplanlegging.

Utvikling ved enkeltvedtak

En kjent utfordring for flere småkommuner er at de kan mangle kompetanse eller kapasitet til å lage gode planer. I store kommuner, med mange aktuelle aktører, sliter de gjerne med å bli enige om arealbruken mens kystsoneplanen fortsatt er under utarbeidelse. Mye av planleggingen er tidkrevende, og en del av de kommunale kystsoneplanene er dermed av eldre dato. Dette medfører en økt bruk av dispensasjoner, og skaper en mindre helhetlig forvaltning av kystsonen ved at utvikling skjer gjennom vedtak og etablering i enkeltsaker.

Oppdragsgiveren for forskningsprosjektet er Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), som har som mål å utvikle en veileder og et verktøy som vil gi kommunene et bedre utgangspunkt i møte med de utfordringer som kan oppstå under selve planprosessen for kystsonen.

– Vi plukket ut noen kommuner som viser et bredt spekter av planpraksiser, og vi har valgt fire hovedtemaer som er vesentlig i planleggingen: konsekvensutredning, deltagelse og medvirkning, bruk av plantype og bruk av planbestemmelser.

Sørdahl presiserer at Nofima ikke går inn med konkrete råd til hvordan og hva kommunene skal gjøre. Rapporten er mer en sammenfatning og et utgangspunkt for en fremtidig veileder for kystsoneplanlegging. Det sentrale i rapporten er at den viser bredden i hvordan kommunene håndterer planleggingen, og illustrerer ulike utfordringer kommunene må imøtekomme.

Produksjonsområdeinndeling

Plan- og bygningsloven gir noen overordnete krav til hvordan kommunene skal planlegge og hva de må gjøre, men utarbeidelse av en egen kystsoneplan er enn så lenge en frivillig sak. Den betydelige kystkommunen Gamvik i Finnmark, har for eksempel ingen kystsoneplan. Unntaket for frivillighet er om kommunen har tenkt å la aktører starte med fiskeoppdrett, da må det utvikles en plan.

Kommunene vil også bli pålagt regionale føringer for oppdrett. For fra 1.oktober 2017 er det tenkt at kysten skal deles inn i 13 produksjonssoner. Hensikten med dette er å regulere næringsvekst etter miljøtilstanden i området, ved å bruke en trafikklysregulering: grønt for fortsatt vekst, gult for stabil produksjon, og rødt for redusering av nåværende produksjon. Gjennom denne reguleringen kan oppdrettsnæringen få tydelige indikasjoner på hvor det er muligheter for næringen å ekspandere eller hvor de eventuelt må redusere aktiviteten, noe kommunene selvsagt også må forholde seg til.

Utfordringer

På grunn av ny teknologi, og spesielt oppdrettsnæringen som er i stadig endring, vil det være av stor betydning at de kommunale planprosessene ikke tar for lang tid.

– Det som er uaktuelt i år kan om et par år være høyaktuelt, så det å utvikle et plansystem som er fleksibelt nok til å respondere på den raske utviklingen i oppdrettsnæringen, er en stor utfordring, sier Sørdahl.

Oppdrett er en viktig næring for mange, og uten et velfungerende plansystem risikerer man at mulige etableringer utsettes og at utviklingen stopper opp.

– Skiftende politiske konstellasjoner er en annen utfordring, og derfor er det viktig at planene ferdigbehandles og vedtas innenfor en kommunestyreperiode, påpeker han.

Gjennom interkommunale samarbeid kan kompetanse- og kapasitetsutfordringene i planprosessen lettere håndteres og en mer integrert kystsoneplan for et større område kan oppnås. Men det å få planen endelig godkjent, viser seg fortsatt å være en flaskehals.

For å unngå store interessekonflikter, som forsinker planprosessen, er det viktig å tilrettelegge for deltagelse og medvirkning. Rapporten sier blant annet at «større åpenhet i planprosessen vil gjennomgående kunne bidra til større engasjement hos befolkningen og dermed større legitimitet for den ferdige planen».

Publikasjon

Kontaktperson

Patrick Berg Sørdahl

Forsker
+47 77 62 90 03