Angola – mulighetenes marked for klippfisk

Angola har blitt et stadig viktigere marked for norsk klippfisk av sei og den makroøkonomiske utviklingen antyder økt etterspørsel.

Kontinuerlig innsamling av markedsdata gjør at norske bedrifter kan ta sine strategiske beslutninger på et bredere grunnlag. Nye innkjøpsrutiner og -strategier i supermarkedene åpner muligheter for økt eksport av norsk klippfisk av torsk.

Denne muligheten må norsk industri gripe. Bedre distribusjon vil kunne øke etterspørselen etter klippfisk av sei.

En dobling av dagens mengde både av torsk og sei vil kanskje kunne være mulig i løpet av en tiårsperiode.

Liten sei, takk

I Norge pakkes klippfisk av sei i 9-kiloskartonger før den går videre til Angola i container. Etter tollklareringsprosessen fraktes kartongene til et lager som importørene disponerer. Lagrene fungerer også som utsalgssted, hvor detaljistleddet, som hovedsakelig består av kvinner, bruker betydelige deler av familieformuen på å kjøpe en eller flere kartonger med klippfisk.

Disse kvinnene selger klippfisken videre stykkevis til forbruker, enten på markeder eller på gata. En slik salgsstrategi kalles «bulk-breaking strategy» og er typisk for en rekke produkter på det afrikanske kontinentet. Fordi de betaler per kilo og selger videre til stykkpris, foretrekker verdikjeden klippfisk av små størrelser.

Bakongo spiser makayabu

Klippfisk av sei konsumeres først og fremst av folkegruppen Bakongo; en etnisk folkegruppe som utgjør rundt 13 prosent av Angolas befolkning på totalt 25 millioner mennesker. Bakongo-folket bruker gjerne begrepet «makayabu» om klippfisk av sei.

Først og fremst spiser de «makayabu» på grunn av smak og tradisjon. Produktet er langt dyrere enn mange lokale ferske arter, og spises hele året, og aller mest i helgene. Både industrielle aktører og forbrukere forteller at klippfisk av sei er ingredienser i en rekke ulike retter.

Til tross for at «makayabu» er et mye brukt begrep, antyder norske aktører varierende produktkunnskap og ulik navnsetting i hele verdikjeden. Norsk industri bør derfor tilegne seg bedre forståelse for hvilke begreper som brukes om klippfisk av sei og hvilke markedssegmenter som bruker de ulike begrepene.

Bacalhau – dyr høytidsmat

«Bacalhau» er det portugisiske navnet på klippfisk av torsk. Angola er det største markedet for bacalhau i Afrika, ettersom landet har historie som portugisisk koloni og fortsatt har sterke bånd til Portugal. Jula er høytiden for å spise bacalhau, og nærmere halvparten av alt konsumet skjer da. Mange bedrifter gir julekurver med vin, skinke og klippfisk i gave til ansatte, kunder og leverandører. Framtiden til denne salgskanalen er noe usikker på grunn av økt fokus på korrupsjon.

Klippfisk av torsk er også tilgjengelig i hovedstaden Luanda utenom julehøytiden. Kvaliteten på torsken vi observerte i supermarkedene i februar varierte. Det antyder enten lav omsetningshastighet utenom jula og ikke optimale lagringsforhold, eller at torsken som ble eksportert til Angola i utgangspunktet ikke var av aller beste kvalitet.

Supermarkeder og restauranter

Klippfisk av torsk er et dyrt produkt, og rundt 70 prosent selges i supermarkedskjedene. En kilo hel klippfisk av torsk koster typisk 130-200 NOK i de 14 forskjellige utsalgsstedene vi besøkte. I supermarkedene finnes ulike produktvarianter, som for eksempel hel klippfisk av torsk, fileter, porsjonsstykker og ferdige utvannede produkter. Fryste utvannede produkter fantes i alt fra skinn- og beinfrie loinsprodukter i eksklusive gaveesker til porsjonsstykker med skinn og bein, emballert i enkel plastfilm.

Vi fant noen få eksempler på klippfisk av torsk på utendørsmarkedene. Kvinnene som solgte bacalhauen hadde kjøpt den på supermarkedene og solgte den videre med en liten fortjeneste på markedene. Salget av klippfisk av torsk på markedene er imidlertid svært begrenset, fordi kjøpekraften til de som handler her er lav.

Klippfisk står på menyen til flere restauranter i Luanda. Måltidene holder ofte høy standard og er priset deretter. På restaurantene vi besøkte var prisen 300 – 450 NOK per rett, og den høye prisen begrenser derfor salget. I tre av de fire rettene vi spiste ble klippfisken servert med skinn og bein. Fisken var svært smakfull og var vanligvis vannet ut på kjøkkenet til restaurantene.

Mer norsk klippfisk i Angola i fremtiden?

Det er vanskelig å anslå hvor stort vekstpotensialet er – men en dobling av dagens mengde både av torsk og sei vil kanskje kunne være mulig i løpet av en tiårsperiode.

Landet har en svært høy befolkningsvekst. Det vil på sikt kunne øke etterspørselen etter proteiner. Men i dag er kjøpekraften svært ulikt fordelt. Fordi klippfisk av torsk og sei er ulike produkter og selges i ulike kanaler, vil det være hensiktsmessig å bruke ulike strategier for å selge mer av disse produktene.

Sei: Bedre distribusjon, mikrokreditt og supermarkeder

Skal man selge mer klippfisk av sei til Angola må man enten få de som allerede spiser klippfisk av sei til spise mer, eller man må kartlegge mulighetene for å selge klippfisk av sei til grupper som ikke kjøper det i dag. Det krever investeringer i markedet, både av enkeltbedrifter og av næringen i fellesskap.

Bedre distribusjon er en strategi for å stimulere etterspørselen etter klippfisk av sei. Mikrokredittsystemer, der enkeltpersoner kunne kjøpe fisken på kreditt, kan bedre distribusjonen og redusere egenkapitalbehovet, og dermed sørge for at flere får muligheten selge klippfisk av sei i uformelle salgskanaler. En av importørene vi møtte i Luanda vurderte å tilby et slikt system. Økt tilbud vil kunne gi økt etterspørsel. Men fordi det er vanskelig å kreve inn kreditt i Angola, bør norsk klippfiskindustri ikke engasjere seg i et slikt prosjekt.

Ettersom det stadig åpnes nye supermarkeder med ulike målgrupper, kan en mulighet også være å selge klippfisk av sei her. I tilfelle vil det kunne være aktuelt å selge større sei, siden kundene kan ha høyere kjøpekraft, i tillegg til at den da kunne selges i porsjonspakninger.

Torsk: Flere klippfisk-anledninger og produktutvikling

I dag domineres markedet for klippfisk av torsk av portugiserne, blant annet som følge av tette bånd mellom de to landene og et felles språk. Dette gjør det utfordrende for norske bedrifter å komme inn i markedet.

Men supermarkedskjedene ønsker å redusere antall ledd i verdikjeden og øke konkurransen, for igjen å bedre lønnsomheten. Dersom norske bedrifter evner å ta markedsandeler fra portugiserne vil en øke eksporten raskt. Det krever imidlertid større tilstedeværelse i landet.

Siden nesten halvparten av torsken konsumeres til jul, kan en strategi være å skape flere anledninger hvor klippfisk av torsk blir det naturlig valget. I Brasil har Norges Sjømatråd satset på både mors- og farsdager, samt grillfester som anledninger for å spise «bacalhau». Dersom en lykkes med lignende aktiviteter i Angola, kan det øke etterspørselen. Slike investeringer bør næringen gjøre i fellesskap, gjerne i regi av Sjømatrådet.

Hel flekket klippfisk er det dominerende produktformatet i norsk klippfiskindustri, men våre observasjoner viser at det er en rekke klippfiskprodukter av torsk i dagligvaremarkedet. Siden det lave lønnsnivået forklarer hvorfor supermarkedskjedene i stor grad velger å skjære opp og emballere klippfisken selv, vil ikke produktutvikling være avgjørende på kort sikt.

Om prosjektet:

På oppdrag fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningfond har Nofimas markedsforskere skaffet kunnskap om klippfiskmarkedene i Angola. Forskerne har brukt dybdeintervjuer, egne observasjoner i markedet (supermarkeder og restauranter) og handelsstatistikk.

Hensikten med arbeidet har vært å tilegne norske bedrifter grunnleggende kunnskap om det angolanske markedet, slik at de kan ta sine strategiske beslutninger på et forskningsbasert grunnlag. Arbeidet har vært finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF).

Kontaktperson