Verdt å vite om bakterielle sår på laks

Vintersårbakterien Moritella viscosa

Moritella viscosa er en bakterie som trives godt ved lavere temperaturer. Sårutbrudd med bakterien er derfor hyppigst i vintermånedene, derav navnet vintersår. Infeksjoner med M. viscosa kan føre til alvorlige helseproblemer. I tillegg til sårdannelse ser man vekttap, nedsatt appetitt og økt dødelighet. Infeksjonen kan også gå systemisk, og betennelse i indre organer kan forekomme.

Moritella viscosa koloniserer laksens skjell

M. viscosa forårsaker sår på fiskens kropp, og da i hovedsak områder med skjell. Infeksjonen starter trolig ved at bakterien koloniserer skjellenes mineraliserte overflate. I den første fasen av infeksjonen kan fisken virke frisk uten tegn til sykdom. I tidlig fase kan man se etter områder på kroppen hvor skjellene reiser seg. Områdene kan være relativt små og vanskelig å oppdage. Infeksjonen kan utvikle seg videre til et eller flere sår, som kan bli ganske store i omfang og gå ned inn i rød og hvit muskulatur.

Vaksinering mot vintersår

Vaksinasjon er kanskje den viktigste måten å forebygge vintersår på. For M. viscosa finnes det flere vaksiner som gir opphav til antistoffer og beskyttelse. Det finnes imidlertid flere typer eller subpopulasjoner av bakterien. For de fleste flerkomponentvaksinene på markedet i dag faller komponenten for M. viscosa under den «klassiske» typen av bakterien. Nå er det imidlertid et skifte. Den klassiske M. viscosa er ikke lenger enedominerende, samtidig som det forekommer flere typer M. viscosa i samme utbrudd.

Ulike vaksinevarianter basert på subpopulasjoner av M. viscosa har forskjellig effektivitet. Det er mye som tyder på at vaksinasjon mot flere subpopulasjoner av M. viscosa kan bedre beskyttelsen mot vintersår. Vaksinerte fisk kan stoppe infeksjonen i de øvre hudlagene, før infeksjonen trenger ned i dypere hudlag.

Risiko for smitteoverføring mellom individer

Frisk fisk som går sammen med syk fisk (kohabitantforsøk), har en stor sannsynlighet for å selv å få sår. Denne sannsynligheten er høyere enn om fisken kun blir smittet av bakerier i vannet (badesmitte). Det å fjerne fisk med sår (inkludert reiste skjell), kan være et tiltak for å begrense smitteomfanget.

Vaksinasjon gir heller ikke full beskyttelse mot sykdom, og friske vaksinerte fisk utvikler sår når de går sammen med sårfisk. Andelen av fisk som utvikler sår kan være relativt høy, vi har observert 15 – 25 % av friske vaksinerte fisk med henholdsvis dype sår og overflatesår i kohabitantforsøk.

Sår av Tenacibaculum finnmarkense

Sårutbrudd forårsaket av T. finnmarkense bekymrer oppdrettsnæringen, spesielt i Nord-Norge. Tenacibaculose rammer oppdrettslaks i alle størrelser, men det er spesielt post-smolt i perioden like etter sjøutsett som blir hardest rammet. Det er ingen vaksine på markedet, og en bedre forståelse av smitteforløpet og forebygging er de viktigste redskapene for å redusere forekomsten av sykdommen.

Angriper skjellfrie områder, og gir akutt dødelighet 

Infeksjon med T. finnmarkense fører til sår på fiskens kjeve, hode og finner. Disse områdene av fisken er spesielt utsatt for små skader og rifter, som trolig er med på å øke faren for infeksjon.

Bakterien er assosiert med kollagenrike vevsstrukturer. En hypotese er at bakterien benytter seg av bindevevet i fiskens skinn for å bevege seg.

Forløpet av sykdommen er akutt, med høy dødelighet kort tid etter at de første sårene observeres. Når dødeligheten stabiliserer seg, markerer det oftest slutten på utbruddet.

Det er usikkert hva fisken dør av, en hypotese er toksiner som skilles ut av bakterien.

Vaksinestrategi

Det finnes ingen vaksine mot T. finnmarkense. Tidligere vaksinasjonsforsøk har vist lovende resultater i innledende runder, men uten effekt i smitteforsøk. Alternative vaksinasjonsstrategier kan være løsningen. Se video:

Kan utbrudd begrenses ved å endre produksjonsrutinene?

I et tidligere prosjekt (LimiT, FHF) ble det undersøkt om den naturlige sjøvannstilpasningen som smolten har mulighet til i naturen, også kan brukes for å begrense sårutbrudd ved sjøutsett av produksjonsfisk. Sjøvannstolerant smolt ble holdt på brakkvann (26 ppt) før de ble overført til fullt sjøvann. Det viste seg at sjøvannstilvenning reduserte dødelighet av tenacibaculose. Laks uten sjøvannstilvenning hadde også en høyere bakteriemengde i sårene. Det kan derfor se ut til at skinn har forbedret motstandskraften mot T. finnmarkense-infeksjon gjennom en mer aktiv respons i smolt som er tilpasset sjøvann.

Aktuelt prosjekt

Publikasjoner

Kontaktpersoner