Torskegåten er løst
Genetiske forskjeller mellom skrei og kysttorsk har vært forklart med at de ikke krysser seg med hverandre. Det er feil.
Forskere har nå funnet en kromosomforandring som oppsto hos skreien for nærmere to millioner år siden. Den forklarer forskjellen.
Skrei betegner den vandrende Atlanterhavstorsken, mens kysttorsk består av stedbundne bestander langs norskekysten.
Ulikt utseende
Skrei og kysttorsk viser forskjeller i ytre utseende og fasong på øresteinene, som hovedsakelig skyldes ulike oppvekstområder. Torskefangstene i norske farvann ble i mange år klassifisert ved å undersøke øresteinene, men i dag benyttes en enkel gentest for å skille de to torsketypene.
De har nemlig to forskjellige varianter av det såkalte pantofysin-genet, slik at A-varianten angir kysttorsk, mens skrei har B-varianten av dette genet.
Basert på denne klare genetiske forskjellen har havforskerne konkludert med at de to torsketypene ikke krysser seg med hverandre selv om de gyter i samme farvann på samme tid av året. Forskjellig gyteatferd eller gyting på forskjellig dyp har vært foreslått som mulige årsaker til dette.
De genetiske ulikhetene og forskjellene i adferd har vært et mysterium siden undersøkelser av skrei og kysttorsk startet på 1930-tallet.
Forhindrer nye genkombinasjoner
Forskere ved CIGENE-NMBU og Nofima på Ås har i samarbeid med CEES ved UiO og Havforskningsinstituttet endelig løst torskegåten ved å sekvensere hele genomet til over hundre torsk fra familier av oppdrettet skrei og kysttorsk.
‒ Det vi har funnet er at et stort kromosomområde hos skrei som består av hele 763 gener, inkludert pantofysin, blitt snudd på hodet på grunn av en mutasjon. Dette fører til at nye genkombinasjoner ikke oppstår når skrei og kysttorsk krysses, sier Øivind Andersen.
Andersen er seniorforsker i Nofima og professor ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet).
Kromosomforandringen oppsto sannsynligvis for nærmere to millioner år siden den gang nordområdene var dekket av is og torsken overlevde i isfrie farvann.
Uvanlig mye skrei
Kromosomforskjellen mellom skrei og kysttorsk forhindrer at de utveksler genetisk materiale i det reverserte området når de parrer seg med hverandre. Gjennom millioner av år har de nedarvet ulike varianter av flere hundre gener som har gitt dem spesielle egenskaper. Skreien synes å ha større svømmeblærekapasitet og muskelstyrke enn kysttorsken, noe som er avgjørende for å kunne gjennomføre de lange gyte- og næringsvandringene på store dyp.
Sterke årsklasser har resultert i en usedvanlig stor gytebestand av skrei, i motsetning til den dramatiske nedgangen i bestanden av kysttorsk.
‒ Selv om det nå er vist at skrei og kysttorsk er samme art, er det viktig å opprettholde gjeldende praksis med uavhengig forvaltning for å bevare de unike, genetiske ressursene som hver av dem representerer, mener Andersen.
Ulik adferd mellom kysttorsk og skrei
Skreien foretar lange nærings- og gytevandringer på store dyp ned til 500 meter, i motsetning til kysttorsken som generelt ikke finnes på større dyp enn 150 meter. Denne forskjellen i adferd ses allerede på yngelstadiet når torsken søker ned mot bunnen i nord-norske fjorder etter at egg og larver har drevet nordover med havstrømmene.
Mens yngel av skrei søker ned på dypt vann, slår kysttorsk-yngelen seg ned på grunt vann.
Skreien vandrer videre til oppvekstområdet i Barentshavet på jakt etter lodde som har sin utbredelse her. Det er ukjent hvorfor kysttorsken ikke foretar samme næringsvandringer eller om den ikke overlever i disse kalde farvann.
Kontaktperson
Filer og Lenker