Mot avvikling av trålernes plikter? En gjennomgang av utkjøpsavtaler i nordnorske fiskerikommuner
Publikasjonsdetaljer
Tidsskrift : Økonomisk fiskeriforskning: Ledelse, marked, økonomi , vol. 25 , p. 44–69 , 2015
Internasjonale standardnummer
:
Printed
:
0803-6799
Electronic
:
1891-0998
Publikasjonstype : Vitenskapelig artikkel
Sak : 1
Lenker
:
FULLTEKST
:
http://okonomiskfiskeriforskni...
ARKIV
:
hdl.handle.net/11250/2650754
Har du spørsmål om noe vedrørende publikasjonen, kan du kontakte Nofimas bibliotekleder.
Kjetil Aune
Bibliotekleder
kjetil.aune@nofima.no
Sammendrag
Pliktsystemet til de industrieide trålerne, opprinnelig ment for å sikre landing av råstoff og dermed aktivitet og bosetting i kystsamfunn, fungerer dårlig og er satt under press. Dette fordi driftskonseptet dras mellom rollen som sesongutjevnende råstoffleverandør med et uttalt samfunnsansvar, og rollen som en konkurransedyktig eksportnæring. Nasjonale og globale utviklingstrekk i økonomi og politikk, teknologiske endringer og endrede markedsbetingelser, danner sentrale rammebetingelser for lønnsom næringsvirksomhet og derigjennom en desentralisert kystbosetting. Kommunene har tiltatt seg, og fått, en nøkkelrolle; de har gjort ulike forsøk på å gripe inn i det som har vært et lukket anliggende mellom private næringsaktører, et statlig forvaltningsapparat og skiftende rikspolitiske strategier. Vi setter i denne artikkelen industrieide tråleres plikter inn i en teoretisk ramme som spenner fra næ- ringspolitisk analyse til kommunal innovasjonsteori. Vi viser hvordan endringer i regelverket rundt pliktregimet har gjort "rettens vei" nytteløs i kommuners arbeid med å sikre at råstoff landes etter de opprinnelige intensjonene lagt til grunn for pliktsystemet. Innovative grep i enkeltkommuner har derimot gitt lokale resultater i form av kompensasjon for uteblitte råstoffleveranser. Noe som har ført til spredning av strategier og tiltak. Samtidig har kommuner på denne måten bidratt til at reguleringssvikten i et stivt og utdatert industrikonsept kan fjernes. Vi drøfter også både «Sjømatindustriutvalgets» og «Sjømatmeldingens» forslag til avvikling av pliktene. Imidlertid, så lenge den etablerte fordelingen av kvoter ligger fast ("trålstigen"), åpner ikke løsningene for å øke kvotegrunnlaget for kystflå- ten, noe som kunne sikret en større spredning av aktivitet langs kysten. En bør også være oppmerksom på ordningens effekt på geografisk refordeling av rettigheter i kystflåten, og risikoen for at det som anses som gode løsninger lokalt, kan føre til at prisen på rettigheter drives opp.