Refusjon av CO2- og grunnavgift i fiskeflåten.Hvor stor betydning har ordningen – og for hvem?

Sammendrag

Utredningen kartlegger effektene av å fjerne fiskeflåtens mineraloljeavgiftsrefusjon – en ordning innført i 1988. Vi viser innledningsvis at statistikk over drivstofforbruk i fiskeflåten er unøyaktig og mangelfull, og at prisen på marin gassolje varierer betydelig – både mellom fartøygrupper og geografiske områder. Lønnsomhetsundersøkelsene viser at drivstoffkostnadens andel av driftsinntekten, generelt sett er størst i havfiskeflåten. Unntakene er autolinere, kystreketrålere og ringnotfartøy. Slike forholdstall vil påvirkes av fangstsammensetning, redskapsbruk og fangstområder. Intervjuer avdekker at ulike fartøygrupper vil reagere forskjellig på et refusjons-bortfall. Ett hovedfunn er at flåten i liten men varierende grad har anledning til å substituere seg bort fra en avgiftsøkning. Mens enkeltfiskerier og sesonger kan bli skadelidende for kystflåtens del, har havfiskeflåten større anledning til å fiske i fjerne farvann eller bunkre utenlands og dermed unngå avgift. En konsekvens vil være at mindre råstoff blir tilgjengelig for fiskeindustrien – hovedsakelig i pelagisk sektor. Videre kan flåten overvelte deler av kostnadsøkningen til påfølgende verdikjedeledd og bidra til redusert konkurranseevne for norsk sjømat. Et refusjonsbortfall vil ha begrenset effekt på klimagassutslipp, også fordi flåten forbruks- og miljømessig kan tilpasse seg kontraproduktivt i avgiftsøyemed. Små energieffektive fartøy vil straffes hardt på grunn av manglende substitusjonsmuligheter og redusert lott til mannskapet.