Rapporten er laget av forskere ved matforskningsinstituttet Nofima, Universitetene i Stavanger og Tromsø, NTNU i Trondheim og advokatkontoret Kyllingstad & Kleveland. Illustrasjonsfoto: Lidunn Mosaker Boge/Nofima

Regelrett – eller rett regel?

Forvaltningen av havbruksnæringen er komplisert, og den hindrer en god overordnet styring av næringen. En ny rapport, som baserer seg på dybdeintervjuer med en rekke representanter fra forvaltning og næring, anbefaler en forenkling av strukturen.

Kontaktperson
Portrettbilde av Roy Robertsen
Roy Robertsen

Seniorforsker
Tlf.: +47 77 62 91 70
roy.robertsen@nofima.no

Hovedproblemet med dagens forvaltningsstruktur er den sterke fragmenteringen. Flere departementer er involvert og beslutningsmyndigheten er fordelt på tre forvaltningsnivåer (kommune, fylkeskommune og stat).

Flere av instansene som er involvert har i praksis vetorett i lokalitetsklareringen, og kan stoppe tildeling av enhver lokalitet basert på den sektorinteresse de er satt til å ivareta.

-Det innebærer i praksis at ingen instans har det overordnete ansvaret, hvor fordeler veies opp mot ulemper. Samtidig er det også overlappende ansvarsområder, noe som kompliserer tilsyn og kontroll. Dette er det i stor grad enighet om, både blant oppdrettere og forvaltere. Men de er ikke enige om hva som bør gjøres for å forbedre strukturen, sier Roy Robertsen, forsker i Nofima og prosjektleder for forskergruppa som har laget rapporten.

Forvaltningen av havbruksnæringen er svært spesialisert. Havbruksaktørene har rundt et dusin sentrale forvaltningsorganer på ulike nivåer å forholde seg til. Når det gjelder tildeling av akvakulturtillatelse, forutsetter akvakulturloven § 6 at det er gitt tillatelse etter matloven, forurensningsloven, havne og farvannsloven og vannressursloven, før det kan gis tillatelse etter akvakulturloven.

Dette gir i praksis sektormyndighetene (Mattilsynet, Fylkesmannen, Kystverket og NVE) «vetorett» når det gjelder akvakulturtillatelser.

illustrasjon-sektormyndigheter-havbruk

Illustrasjon hentet fra brosjyren Havbruk – regelrett eller rett regel? Nofima, 2016.

Noen av anbefalingene i rapporten

I anbefalingene i rapporten ligger at noen får større ansvar for å veie fordeler opp mot ulemper, og at sektormyndighetene må gi fra seg vetoretten.

  • Det bør legges til grunn et helhetlig bærekraftfokus for styring av havbruksnæringen. Dette må videreutvikles i form av retningslinjer og veiledere som bygger på nasjonale føringer for hva «bærekraft» skal innebære og hvordan de ulike bærekraftdimensjonene (miljømessig økonomisk, sosial) skal balanseres. Herunder bør det legges til grunn næringsnøytrale bærekraftprinsipper.
  • Det bør gjøres reformer i havbruksforvaltningen som innebærer en sterkere samordnings-myndighet, som gjør en samlet vurdering av om etablering av oppdrett skal tillates eller ikke. Samordningsmyndigheten bør få et overordnet ansvar i forhold til sektormyndighetene. Sektormyndighetene bør ikke ha vetorett. En større grad av samordning vil bidra til en mer helhetlig forvaltning, og bidra til forenkling søknadsprosessen.
  • Havbruksnæringen bør på sikt få en forvaltningsstruktur, som retter seg mot en samlet forvaltning av kystområdene. En minimumsløsning i dagens situasjon vil være å få en meklingsinstans (uavhengig av Fylkesmannen som har et mangfold av interesser å ivareta) som kan mekle der ulike sektororganer eller ulike nivå har interessekonflikter. Alternativt at det innføres en ordning inspirert av plan- og bygningslovens «innsigelsesordning» (Pbl. §§ 5-4 til 5-6) der parter og andre berørte interesser kan gis mulighet til å løfte prinsipielle saker opp til avgjørelse på departementsnivå.

Snevert blikk på bærekraft

Selv om det er et relevant krav, mener Robertsen at god forvaltning fordrer at bærekraft sees på som noe mer enn miljø:

– Havbruksforvaltningens bærekraftfokus er ensidig rettet mot miljømessig bærekraft, og fokuserer på få miljøparameterer. For å oppnå målet om bærekraftig utvikling bør sosial og økonomisk bærekraft også inkluderes, sier Robertsen.

Bærekraftbegrepet omfatter tre pilarer: miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft. Alle disse tre må tas hensyn til om næringsveksten skal kunne sies å være bærekraftig.

– Dagens system klarer ikke å veie ulike interesser på en overordnet måte. Hvis en oppdretter ikke får etablere seg på en bestemt lokalitet, kan det være riktig med tanke på miljøinteresser, mens en samlet vurdering av hensynet til arbeidsplasser, smittespredning eller utvikling av næringen kan tale for at anlegget likevel bør etableres akkurat der, forklarer prosjektleder Roy Robertsen.

Trenger noen som ser helheten

Forskerne bak rapporten er kritisk til en forvaltning som i hovedsak kun baserer avgjørelser på miljømessig bærekraft, og hvor ingen myndighet har mandat til å se helheten. De kommer derfor med konkrete anbefalinger til myndighetene til forbedringer og forenklinger av dagens regelverk på systemnivå.

Disse anbefalingene kommer på en tid da myndighetene jobber med to omfattende reformer; nytt produksjonsregime for havbruk, og sammenslåing av kommuner.

Rapporten er laget av forskere ved matforskningsinstituttet Nofima, Universitetene i Stavanger og Tromsø, NTNU i Trondheim og advokatkontoret Kyllingstad & Kleveland. Rapporten er del av et prosjektoppdrag for Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) hvor målet er å komme med forslag til forenklinger av dagens regelverk og praktiseringen av dette.

Publikasjon

Regelrett eller rett regel? Håndtering og praktisering av regelverket for havbruksnæringen
Tromsø: Nofima AS 2016 (ISBN 978-82-8296-416-6) 67, p. Nofima rapportserie (37/2016)

Havbruksnæringen må forholde seg til:
  • •Minst 6 departementer
  • 5 ulike direktorater med sektoransvar
  • 11 fylkeskommuner
  • 10 fylkesmenn
  • 5 regioner i Fiskeridirektoratet
  • 5 regioner i Kystverket
  • 3 regioner i Mattilsynet
  • 4 regioner i NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat)
  • 164 kommuner med lokaliteter i sjø

 Næring og bedrift  

Les mer om:

Relatert innhold

  • Nyheter
  • Filer og lenker