Tradisjonelt oppdrettsanlegg
Tradisjonelt oppdrettsanlegg. Foto: Helge Skodvin/Nofima.

Ulike typer oppdrettsanlegg

Oppdrett kan foregå på ulike måter. Her er en kort forklaring av fire ulike oppdrettssystemer som er i bruk og under utvikling i norsk lakseoppdrett.

Kontaktperson
Portrettbilde av Åsa Maria O. Espmark
Åsa Maria O. Espmark

Seniorforsker
Tlf.: +47 991 60 039
asa.espmark@nofima.no

Tradisjonelt oppdrett

Tradisjonelt oppdrett er at lakseyngel er i kar på land (i praksis lukket anlegg på land) med vanngjennomstrømming, til den er blitt smolt, det vil si rundt 80 -100 gram. Da overføres den til åpne merder i sjøen, som er «nettkurver» som henger ned i sjøen festet til en flytende ring (bildet øverst). Der bor den til den slaktes ved 4-5 kilo.

Friskt havvann flyter kontinuerlig gjennom merden, og gir naturen stor myndighet over fisken innenfor merden. En ulempe med det er at det er åpen utveksling av smitte og avfallsstoffer med miljøet utenfor, og at veggene er utsatt for skade så fisken kan rømme. Fordeler er at det er den billigste metoden og det mest naturnære livet for oppdrettslaksen selv.

Tradisjonelt oppdrett er den klart dominerende metoden i dagens oppdrett i Norge.

Lukkede anlegg på land

Bildet er fra postsmoltproduksjonen til Bremnes Seashore AS, en av partnerne i CtrlAQUA. Foto: Magne Langåker © Nofima

I lukkede anlegg på land kan man ha fisken helt fram til slaktestørrelse på 4-5 kilo, men i Norge er det i dag mer vanlig frem til omtrent en kilo, den såkalte postsmoltfasen. Slike anlegg kalles også landbaserte anlegg.

Anleggene bruker resirkuleringsteknologi for vann, og opptil 99,9 prosent av vannet resirkuleres. Anleggene krever store økonomiske investeringer, store landareal, høy kompetanse og kontroll med teknologien, vannet og fiskens helse og velferd. Anleggene samler opp over 98 prosent av slammet (avføring og fôrrester), som det gjenstår å finne gode løsninger for hva man skal gjøre med.

Klare fordeler med lukkede anlegg på land er at man kan unngå lakselus og rømming helt, fange opp og potensielt resirkulere næringsstoffer i slammet, og at man potensielt kan produsere en mer robust og overlevelsesdyktig fisk. En teknisk utfordring er å ta inn sjøvann i resirkuleringsanlegget, som fisken naturlig lever i fra den er smolt. Her gjenstår forskning.

Det bygges kontinuerlig flere store anlegg for produksjon av postsmolt (opp til en kilo) i Norge i dag, og i 2019 starter det første landbaserte anlegget produksjon helt frem til slakt.

Lukkede anlegg i sjø

Lukket anlegg i sjø.

Lukket anlegg i sjø. Foto: Reidun Lilleholt Kraugerud © Nofima

I lukkede anlegg i sjøen, som vi kaller semi-lukket fordi de slipper ut avfallsstoffer og dermed ikke er helt lukket, kan man sette ut smolt og potensielt ha dem der frem til de er en kilo. I praksis fungerer det best i dag som et mellomstadium for laks på 250-500 gram.

Forskere har lyktes med å produsere fisk som er helt uten lus og unngått rømming, men det er en del tekniske utfordringer som gjenstår å løse.

Fordelene med lukkede anlegg i sjø, er at de tar inn sjøvann fra dypet der det ikke er lus, og ikke har den omfattende renseteknologien for vann som resirkuleringsanlegg på land. En tett vegg skiller miljøet i havet fra fisken på innsiden av anlegget, og hindrer interaksjon med miljøet på utsiden.

Det finnes flere varianter av prototyper av lukkede anlegg i sjø, men foreløpig ingen i kommersiell produksjon.

Eksponerte anlegg

Oppdrett i eksponert anlegg langt til havs hos Salmar utenfor Frøya.

Oppdrett i eksponert anlegg langt til havs hos Salmar utenfor Frøya. Foto: Salmar

Oppdrett i eksponerte anlegg langt til havs er drevet av behovet for økt plass og bedre produksjonsmiljø.

Eksponerte lokaliteter gir mer stabile vekstforhold og større fordeling av avfallsstoffer på grunn av konstant vannbevegelse. Eksponerte anlegg kan i tillegg ligge lenger unna vill laksefisk i kystområdene, noe som kan bidra til å redusere de negative miljøkonsekvensene forårsaket av lakselus og rømminger.

Samtidig er det utfordringer med operasjoner, strukturer og utstyr på grunn av kraftige og skiftende vind-, bølge-, og strømforhold i tillegg til den økte avstanden til anleggene. Oppdrett på eksponerte lokaliteter krever nye tekniske løsninger kombinert med driftskonsepter for å bevare sikkerheten og sikre pålitelighet i produksjonen.

Det er i dag kommersiell lakseproduksjon i testmerder, som her hos Salmar utenfor Frøya (bildet).

Forskning på lukkede anlegg

Jelena Kolarevic og Vasco Mota studerer fiskens velferd i ulike produksjonssystemer i CtrlAQUA-prosjekt.

Jelena Kolarevic og Vasco Mota studerer fiskens velferd i ulike produksjonssystemer i CtrlAQUA-prosjekt. Foto: Terje Aamodt © Nofima.

CtrlAQUA er et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) som skal legge grunnlag for utviklingen av fremtidens lukkede oppdrettskonsepter. Med større kontroll over produksjonsprosessen vil man kunne redusere problemer knyttet til dødelighet og lakselus, samt redusere produksjonstiden for oppdrettslaks.

Nofima leder senteret, hvor en rekke forsknings- og næringspartnere er med.

Siste nytt fra CtrlAQUA får du på senterets nettsider: https://ctrlaqua.no