Forsker holder opp en plastpose med tørrfisk. Plast som emballasje bevarer kvalitet og reduserer matsvinn. Men finnes det alternativer til plast? Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen / Nofima

5 ting du burde vite om plast

Det er mye forvirring om begreper i debatten om plast. Det settes ofte likhetstegn mellom plast og emballasje, og mellom bioplast og gjenvinnbar eller nedbrytbar plast. Dette er et forsøk på å minske forvirringen.

Kontaktperson
Portrettbilde av Morten Sivertsvik
Morten Sivertsvik

Forskningssjef
Tlf.: +47 905 97 998
morten.sivertsvik@nofima.no

Alle er imot marin forsøpling og plast i havet. Noen går sterkt ut og vil forby plast, mens andre har ambisjoner om plastfri by og land. Noen vil påby bruk av bioplast, mens andre mener at nedbrytbar plast er løsningen.

Hva er egentlig forskjellen? Og hva må til for at plasten ikke skal ende i havet? Her er fem ting du burde vite om plast.

1. Hva er plast?

Plast er kanskje det mest anvendbare produkt menneskeheten har skapt. Vitenskapelig sett er det en fellesbetegnelse på et utall kunststoffer som er laget ved å polymerisere organiske byggesteiner til lange kjeder.

Ordet kommer av at produktet er plastisk; det kan deformeres, uten at det ødelegges.

Plast er ofte bedre, lettere og billigere enn alternative løsninger i tre, metall eller glass, og kan gis egenskaper disse materialene ikke kan gis.

Polyamid (nylon) og polyester revolusjonerte i sin tid tekstilindustrien, og ved å armere polyester med glassfiber kunne det for eksempel lages lettere og mer energieffektive båter og biler.

Selv den mest ihuga plastmotstander vil finne mange polymere kunststoffer i heimen, i for eksempel isolasjonsmaterialer, gulvbelegg, bordplater, rør og ledninger, og i det meste av elektriske apparater, i allværsjakka og fleecen og i teflon-panna, og ofte uten at de er klar over at dette er plastmaterialer.

I moderne biler er opptil 20 % laget av plast. Store deler av maten du kjøper er pakket i plast eller har plast som det materialet som er i kontakt med matvaren. Selv innsiden av juice- og melkekartongen, ølboksen og hermetikken har et plastbelegg.

Til og med produkter pakket i glass har som regel lokk med plastmateriale på innsiden.

2. Hvordan blir plast til mikroplast?

Plast brytes svært langsomt ned, men når det havner i havet, vil det etter hvert brytes ned i mindre og mindre deler på grunn av påvirkning fra vær, vind og UV-stråling, for til slutt å ende opp som mikroplast.

Ifølge Miljødirektoratet er de største bidragene av mikroplast fra Norge slitasje av bildekk, maling og gummigranulat fra kunstgressbaner, men også slitasje av tekstiler, kosmetikk og plastproduksjon bidrar.

3. Hva er egentlig bioplast?

Bioplast er helt lik vanlig plast, og har identiske egenskaper. Men mens vanlig plast lages av fossil olje og gass, så lages bioplast av fornybare råvarer som for eksempel mais eller sukkerrør. Eksempelvis kan sukker fermenteres til etanol, og deretter omdannes til etylen og polymeriseres til polyetylen, som er den vanligste plasttypen vi har.

Når en bedrift reklamerer med X antall % bioplast i produktet, så er det akkurat like bra eller dårlig plast som konvensjonell plast. Og når leskedrikkprodusenter reklamerer for sin «plant bottle» med opptil 30 % plantebasert PET, så har dette PET samme funksjonalitet som «vanlig» PET (Polyetylentereftalat).

Bioplast bruker like lang tid å brytes ned i naturen, og må samles inn og håndteres på lik linje med konvensjonell plast. Den kan lages fra gjenvinnbare ressurser, og den kan inngå i returordningene for plast.

Bioplast løser altså ikke problemet med forsøpling og mikroplast i havet, men reduserer bruk av fossile råstoffer.

Hovedutfordringen med bioplast er at vi ikke har tilstrekkelig landareal til å produsere nok råvarer til at bioplast kan erstatte bruk av fossile råstoffer, uten at dette vil gå drastisk ut over matproduksjonen.

I en verden hvor mange har for lite mat kan man stille spørsmålet om produksjon av bioplast er fornuftig bruk av verdifull landbruksjord. Men framtidige og mer bærekraftige løsninger kan kanskje baseres på å produsere råvarene til bioplast fra havet og skogen, fra biprodukter og restråstoffer, eller ved å utnytte arealene bedre gjennom vertikalt jordbruk.

4. Hva er da nedbrytbar plast?

Det har vært søkelys på å utvikle nedbrytbar plast de siste ti årene. PLA (polymerisert melkesyre) dominerer markedet, men også flere stivelsebaserte termoplaster og varianter av polyesteren PHA (polyhydroxyalkanoat) er tilgengelig.

Disse kan imidlertid ikke være så nedbrytbare at de mister sin funksjonalitet (brytes ned) før de er brukt til for eksempel å beskytte en matvare.

Dette innebærer at de alle fleste av disse plastene er nedbrytbare ved industriell kompostering med høy varme og fuktighet, men vil ikke brytes ned raskt i naturen eller i havet.

En annen utfordring er at disse plastene ikke har de samme mekaniske egenskapene som vanlig plast, så foreløpig er det begrensninger i bruksområdene. Per i dag er de ikke egnet til varmebehandling eller gasspakking, og de har begrensninger når det gjelder varmeforsegling.

De kan heller ikke inngå i de normale returordningene for plast, men må skilles ut til kompostering. Dette krever gode merkeordninger slik at forbrukerne og sorteringsanlegg lett kan skille konvensjonell fra nedbrytbar plast.

5. Er plast og emballasje det samme?

Det settes ofte likhetstegn mellom plast og emballasje. Det er ikke så rart, siden en stor andel (ca 1/3) av dagens plastproduksjon brukes til nettopp emballasje og andre engangsprodukter av plast.

Vi kan redusere denne mengden ved å gå bort fra å bruke plast til for eksempel engangskopper og bestikk, sugerør, til sampakking, til ytteremballasje, bæreposer og fryseposer og så videre, hvis forbrukerne er villige til å betale den ekstra kostnaden.

Og vi ser allerede nå at dagligvarehandel, industri og politikere tar grep.

Men bør plastemballasje, som er der for å beskytte matproduktene og forbrukerne, gi lengre holdbarhet og sørge for bedre mattrygghet, være i fokus når vi nå skal redusere plastbruk?

Lengre holdbarhet på mat er positivt, det gir mindre svinn, forenkler distribusjon og gir mer bærekraftige produkter. En god plastemballasje-løsning kan ofte være mer miljøvennlig enn alternativet.

Finnes det en løsning på marin forsøpling?

Uansett hvilken vei utviklingen går; etter bruk plasten samles inn og inngå i gode returordninger, og ikke havne i havet.

I Norge har vi blitt ganske flinke til å sortere ut materialfraksjonene fra søpla vår, men det har ikke alltid vært slik. Vi skal ikke så mange tiår tilbake for å se at all søpla gikk på dynga, og havet ble sett på som en fin plass å dumpe avfall.

Mange av returordningene og materialselskapene i Norge ble først etablert på 1990-tallet, og i store deler av verden er fortsatt der vi var for noen tiår siden.

Marin forsøpling er et globalt problem, men det er hvordan vi behandler plasten som er problemet, ikke plasten i seg selv.

Åtte elver i Asia samt Nilen og Niger i Afrika bidrar til 88-95 % av global marin plast forsøpling og det spørs om det ikke er der innsatsen må intensiveres (Schmidt et al., Environ. Sci. Technol., 2017, 51(21)12246–12253).

Plast i havet er ikke bra, men den kan være viktig rundt maten. Derfor forsker Nofima på hvordan man kan redusere plastbruk ved å bruke mindre plast i matemballasje, sørge for mer gjenbruk og redusere matsvinn.

En versjon av teksten sto først på trykk som et innlegg i bladet Matindustrien i august 2018.

Relatert innhold

  • Prosjekter