Gå til hovedinnhold

Flertallet av norske lakseoppdrettsselskap er familieeide, men i snitt har de familieeide selskapene færre tillatelser og produserer mindre enn andre slike selskaper.

Sist oppdatert

Publisert

  Oddny Johnsen

Read in English

Eierskap til næringsvirksomhet kan påvirke en rekke forhold: For eksempel hvor stor del av verdiskapingen som tilfaller aktører i Norge, hvordan selskapet utvikles, og hvilke effekter virksomheten gir i lokalsamfunn og regioner.

Det har vært en målsetting at norsk havbruksnæring består av selskaper med ulik størrelse, og mindre aktører har vært prioritert i en del utlysningsrunder.

Etter en kartlegging av eierskapet i de oppdrettsselskapene som var i drift i 2020, kan Nofima presentere resultater. Rapporten om eierskap er laget på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Definert ved alminnelig flertall

Eierskapet i oppdrettsselskaper er i mange tilfeller komplisert, som i resten av næringslivet. Du finner ulike konsernstrukturer, bruk av investerings-/holdingselskaper, eierskap på tvers av aktørene, eller andre innslag av selskapsbasert hel- eller deleierskap.

Nofima har valgt å definere et oppdrettsselskap som familieeid hvis en enkeltperson eller en familie har en effektiv eierandel på over 50 prosent i selskapet som er gitt tillatelse til å drive havbruk. Det vil si at familien har alminnelig flertall i generalforsamlingen.

‒ I noen tilfeller kan en familie ha majoritetseierskap i morselskapet til en oppdretter, men en effektiv eierandel på under 50 prosent i selve oppdrettsselskapet. Disse faller dermed utenfor vår definisjon, forklarer Thomas Nyrud, som er forsker ved avdeling for Næringsøkonomi i Nofima.

Andre definisjoner av familieeid selskap i forskningslitteraturen inkluderer også andre betingelser, blant annet om familiens rolle i ledelse, styreverv eller andre forhold, men dette har Nofima valgt å se bort fra i sin analyse.

122 selskap analysert

Totalt har Nofima analysert eierskapet til 122 oppdrettsselskap i Norge ut fra følgende kriterier: De driver kommersiell matfiskproduksjon av laks, ørret og regnbueørret, og har tillatelse til å produsere minst 100 tonn i året. Dette utvalget dekker det aller meste av industriskala matfiskproduksjon her i landet.

Disse 122 bedriftene har til sammen 1049 tillatelser, og en samlet kapasitet på 970 000 tonn maksimalt tillatt biomasse (MTB). MTB bestemmer hvor mye levende fisk innehaveren av tillatelsen kan ha stående i sjøen til enhver tid.

Ved et krav om alminnelig flertall så er 73 prosent av de 122 selskapene definert som familieeide. Familiebedriftene kontrollerer en kapasitet på 471 000 tonn MTB, eller til sammen 49 prosent av den samlede kapasiteten blant de 122. De resterende 51 prosentene med levende fisk kontrolleres av de 33 selskapene som er definert som ikke-familieeide.

Utenlandske eiere viser seg å ha kontroll på 31 prosent av produksjonskapasiteten til bedriftene i Nofimas studie. Blant de familieeide selskapene er innslaget av utenlandske eiere derimot betydelig lavere, på bare 10 prosent av MTB.

Lavere biomasse

Selskapene som ikke er familieeide har i gjennomsnitt 60 prosent høyere MTB enn de familieeide selskapene. Bedriftene i undersøkelsen spenner fra ikke familieeide MOWI (Marine Harvest) som er det største oppdrettsselskapet i Norge ‒ og verden ‒ med hele 222 tillatelser og MTB på 183 000 tonn. Den minste bedriften som er med i Nofimas undersøkelse har kun én tillatelse og kan maksimalt holde 100 tonn biomasse.

Så mange som 90 prosent av de familieeide bedriftene har ti eller færre tillatelser, og kan ha maksimalt 10.000 tonn fisk i merdene.

Forskjellige definisjoner

Navigeringen mellom hva som bør defineres som familieeid kan gjøres på flere måter, og ulike definisjoner kunne endret resultatene noe.

For eksempel er to av Norges største selskaper – Salmar og Grieg Seafood – som begge er børsnoterte, definert som familieeide fordi familiene Witsøe og Grieg i siste ledd eier mer enn 50 prosent av aksjene i oppdrettsselskapene. Disse to store selskapene står for litt mer enn en fjerdedel av det totale MTB-volumet som Nofima har definert som familieeid.

Lerøy og Nova Sea er i Nofimas rapport ikke definert som familieeide. Årsaken er at Møgster-familien (Lerøy) og Olaisen-familien (Nova Sea) i siste ledd eier mindre enn 50 prosent av aksjene i selskapene som er faktisk innehaver av oppdrettstillatelsene.

Totalt finnes det syv konserner hvor familien eier mindre enn 50 prosent av oppdrettsselskapet i siste ledd, men samtidig har familien betydelig innflytelse over selskapet gjennom majoritetseierskap i morsselskapet. Slike konsern utgjør ofte en økonomisk og organisasjonsmessig integrert enhet, der morselskapet leder konsernet under hensyn til hele konsernets interesser. Familien kan derfor ha betydelig innflytelse selv om de ikke har alminnelig flertall i generalforsamlingen til selskapet som har oppdrettstillatelsen.

Nofima har som nevnt valgt å holde disse utenfor definisjonen som familieeide selskap i sin rapport, men om alle disse syv aktører tas med, så øker antallet familieselskaper til 96 (av 122), tilsvarende 79 prosent av selskapene.

Vestland, Trøndelag og Oslo dominerer

Det er også gjort en geografisk fordeling av MTB etter hvor de ulike eierne er bosatt. Vestland, Trøndelag, og Nordland er de tre fylkene med størst andel av MTB tilknyttet familieeide selskaper. Nesten tre fjerdedeler av all MTB i norske familieeide selskaper er registrert i disse tre fylkene. Den største kommunen, Frøya, har dobbelt så mye biomasse tilknyttet familieeide selskap som nummer to på lista, som er Bergen.

Blant selskapene som ikke er familieeide kan mesteparten av eierskapet knyttes til Oslo. Oslo er registrert med nesten tre ganger så mye MTB blant ikke familieeide oppdrettsselskap som kommunen på andreplass; Austevoll.

Kontaktperson