For å få innpass på viktige markeder, må norske fiskerier sørge for sertifisering av bærekraft. Som et alternativ til den dominerende MSC-sertifiseringen skal det nå utvikles en standard som er spesialtilpasset norske forhold.

Grove brudd på menneskerettigheter, slaveri og barnearbeid er fraværende i norsk fiskeri- og sjømatindustri. Og Norge har systemer og reguleringer som ivaretar alle spørsmål som reises internasjonalt om sosial bærekraft i sjømatnæringen.

I prosjektet skal forskerne skaffe ny, tverrfaglig kunnskap om hvordan marine næringer kan leve godt sammen langs kysten, og utvikle metoder og modeller for sameksistens.

Et dataverktøy gir nå fiskere en visuell beskrivelse av hva som skjer med fiskeriene og økosystemet i havet, avhengig av hvilke arter de fisker på og i hvilken mengde. Forskere fra Tromsø har bidratt til å lage dette, gjennom det store EU-prosjektet MareFrame.

I en ny rapport drøfter Nofima-forskere hvordan ulike former for ressursrentebeskatning i fiskerinæringen vil påvirke
konkurransesituasjonen til landbasert fiskeindustri.

«Den norske modellen» med trepartssamarbeid dokumenterer i seg selv at fiskerinæringen i Norge drives sosialt bærekraftig. Det er ikke behov for noen ressurskrevende sertifiseringsordning.

Kan nye markeder for villfisk nås ved å etablere finansielle kontrakter?

Hvordan, hvor mye og hvor raskt skal fiskeflåten få strukturere seg? Og hvilke konsekvenser får slik strukturering for kystsamfunnene – og fiskernes lønn?

En femtedel av fangstene til EUs fiskeflåte kommer fra farvann utenfor EU. Disse fiskeriene er ofte dårlig regulert, forvaltningen er noen ganger basert på begrenset kunnskap, og håndhevelse, etterlevelse og tillit mellom interessenter kan være mangelfull.