En ny bærekraftstandard for norske fiskerier - Norwegian Responsible Fisheries Management (NRFM) - er i ferd med å ta form. Men vi har jo allerede MSC, hva skal vi med en til?

Kun fire trålkonsesjoner er igjen i den norske seitrålerflåten. Nå vil myndighetene slå sammen gruppene sei- og torsketrål for å forenkle kvotesystemet.

Når fiskekjøperne som oftest ikke reduserer prisen for fisk av dårlig kvalitet, og sjelden betaler ekstra for fisk av topp kvalitet, blir resultatet at kystflåten lander store andeler skadd fisk. Når markedet ikke fungerer, kan vi da regulere oss til bedre kvalitet?

Norsk fiskeriforvaltning er bedre enn mange skal ha det til, hevder forskningssjef Bent Dreyer i denne kronikken.

For å få innpass på viktige markeder, må norske fiskerier sørge for sertifisering av bærekraft. Som et alternativ til den dominerende MSC-sertifiseringen skal det nå utvikles en standard som er spesialtilpasset norske forhold.

Grove brudd på menneskerettigheter, slaveri og barnearbeid er fraværende i norsk fiskeri- og sjømatindustri. Og Norge har systemer og reguleringer som ivaretar alle spørsmål som reises internasjonalt om sosial bærekraft i sjømatnæringen.

I prosjektet skal forskerne skaffe ny, tverrfaglig kunnskap om hvordan marine næringer kan leve godt sammen langs kysten, og utvikle metoder og modeller for sameksistens.

Et dataverktøy gir nå fiskere en visuell beskrivelse av hva som skjer med fiskeriene og økosystemet i havet, avhengig av hvilke arter de fisker på og i hvilken mengde. Forskere fra Tromsø har bidratt til å lage dette, gjennom det store EU-prosjektet MareFrame.

I en ny rapport drøfter Nofima-forskere hvordan ulike former for ressursrentebeskatning i fiskerinæringen vil påvirke
konkurransesituasjonen til landbasert fiskeindustri.

«Den norske modellen» med trepartssamarbeid dokumenterer i seg selv at fiskerinæringen i Norge drives sosialt bærekraftig. Det er ikke behov for noen ressurskrevende sertifiseringsordning.