Dokumentasjon av sosial bærekraft i norsk fangstbasert fiskerinæring

Resultat

Sluttrapporten til prosjektet kan du lese her:

Bakgrunn

De siste 20 årene har det kommet stadig flere initiativer for sertifisering knyttet til miljømessig bærekraft. Kundene, først og fremst supermarkedene, har i senere år begynt å etterspørre dokumentasjon også på sosial bærekraft.

En viktig del av bakgrunnen for diskusjonen omkring sosial bærekraft innenfor fiskerinæringen er saker om utnyttelse av arbeidere, som grove tilfeller av slaveri, drap og misbruk av fiskere i Sørøst-Asia. I Europa har det vært eksempler på dårlig sikkerhet i den britiske flåten, samt utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft i irsk og skotsk fiskeri. Også land som Russland, New Zealand, Tyrkia, og Vest-Afrika har vært nevnt i denne sammenheng.

I flere tilfeller har det også her hjemme vært flere negative oppslag i media om tilfeller av det man frykter er diskriminering og sosial dumping. Med dette som bakgrunn ga Fiskeri og Havbruksnæringens forskningsfinansiering Nofima og FaFo i oppgave å dokumentere sosial bærekraft i norsk fiskerinæring.

Målet med prosjektet var å dokumentere lover, regler, kontrollrutiner og sanksjonsmuligheter rundt sikkerhet og arbeidsrettigheter i norsk fiskeri-næring både i flåteleddet og for landindustrien. Man skulle også kartlegge dagens situasjon, gjennomføre en risikoanalyse og utarbeidet en kortversjon av dokumentasjonen som kan brukes av næringen opp mot kunder og andre interesse-grupper.

Arbeidet ble fundamentert i næring og markedet gjennom arbeidsgruppemøter, deltagelse og presentasjon på internasjonale seminarer og ved intervjuer og kvalitetssikring hos markedsaktører.

Definisjonene av sosial bærekraft er mange, men i denne sammenhengen snakker vi om fravær av diskriminering barne- og tvangsarbeid. Retten til å være organisert, sykelønn, pensjon og alt som har med HMS å gjøre. Særlig er sikkerhet viktig i fiskerisammenheng.

I internasjonal sjømatsindustri er verdikjeden både til land og til havs komplekse og består av mange aktiviteter. Arbeiderne i disse industriene er ekstra sårbare for utnyttelse, noe som har gjort at dette med gjennomsiktighet og sporbarhet har blitt frontet av menneskerettsorganisasjoner, forskningsmiljøer og det internasjonale markedet som helhet. Gjennomsiktighet og sporbarhet sees på som en mulig løsning for å få bukt med sosiale utfordringer som for eksempel tvangsartbeid i den globale sjømatnæringen.

Den norske sjømatindsutrien eksporterer til rundt 145 markeder i hele verden, og er den nest største eksportøren av sjømat i verden. Arbeidet gjort i dette prosjektet forsøker å beskrive og dokumentere sosial bærekraft i norsk villfisknæring med mål om å levere en objektiv, gjennomsiktig og ærlig dokumentasjon.