Da han var liten gutt – og bodde helt andre steder enn i Øst-Finnmark – skrev han i dagboken til venninnen sin: «Når jeg blir stor skal jeg flytte til Bugøynes og bli fisker». Det Erling Haugan (53) ikke allerede da visste, var at han også skulle bli «forskningsassistent» i Nofima.

Sist oppdatert

Publisert

Anne-May Johansen  

Les på engelsk

Å være tett på naturen er krabbefisker Erling Haugas største glede. Foto: Jo Gjerstad

Finnmark-fiskeren har med sin kompetanse, tålmodighet og sterke ønske om å bidra til utvikling, både oppfylt guttedrømmen og også vært knyttet til et utall forskningsprosjekter – faktisk siden før Nofima ble etablert i 2008.

– Han er helt uvurderlig å ha på laget. Erling er navet for å få ting til å fungere i krabbeforskningen, slår seniorforsker Sten Siikavuopio i Nofima fast.

Nå handler det mest om det som skulle bli den store velsignelsen for det lille kystsamfunnet øst i Finnmark: kongekrabben. 

Selv om han er født i Oslo i 1970 og vokste opp i Narvik og Tromsø, har Erling Haugan sterke røtter i det fascinerende bygdesamfunnet øst ved storhavet. Det er til Bugøynes deltakerne i forskningsprosjektet «Fiskeri på 78 ° nord» reiser når det skal handle om hvordan delikatessen kan fanges, tilberedes og bidra til å utvikle Longyearbyen på Svalbard til en kulinarisk hovedstad. 

Det startet med kjøtt

Erling Haugan viser frem restråstoff fra reinsdyr sammen med Nofima-forskerne Sten Siikavuopio og Stein Harris Olsen i 2015. Foto. Marit Rein, Nofima.

I Bugøynes har Erling Haugan fikset alt som har å gjøre med mat, overnatting, aktivitet og logistikk når konsortiet med Nofima-forsker Grete Lorentzen i spissen ankommer. 

Matforskningsinstituttets forskere, kan ikke få fullrost «kollegaen»: 

– Han leverer det vi trenger før vi er klar over at vi trenger det, konstaterer Grete Lorentzen tørt og blidt. 

Det starta med kjøtt. Da Erling Haugan kom til Bugøynes for å flytte inn som femte generasjon i familiegården fra 1800-tallet, var det som sjef for reinsdyrkjøttproduksjonen på Varanger vilt. 

– Og da kom jeg i kontakt med Nofima for første gang – mens det fortsatt het Matforsk på Ås. Vi ønsket å få forskningskunnskap om hvilke muligheter det var for utnyttelse av restråstoffet i kjøttproduksjonen. Men forskning er tidkrevende og kostbare prosesser. Vi hadde ikke råd til å etablere noe omfattende samarbeid. 

I 2008 var fire forskningsinstitutt slått sammen til det som i skulle bli Nofima, og Erling Haugan hadde tatt overgang fra kjøtt til kongekrabbe.

Fra siden innvandret et tifotet vesen som snudde alt for Bugøynes

Eventyret som kongekrabbefisket er blitt for Bugøynes, startet omtrent sånn her: På 80-tallet var fiskeværet på randen av undergang. Fisket var elendig. Prisene likeså. Fiskebruket ble stengt og «hele bygda» kasta ut i arbeidsledighet. I tillegg var både Varangerfjorden og resten av kysten i Nord-Norge invadert av sel. 

– Det var dommedagsstemning, konstaterer bugøyværingen. 

I fortvilelsen over mangelen på omsorg fra storsamfunnet og som et høylytt rop om hjelp, ble Bugøynes annonsert til salgs i hovedstadspressen. Den gang var det cirka 300 av dem. Var det noen samfunn lenger sør som ville ha dem?

Men da alt så som mørkest ut, kom altså hjelpen fra uventet hold. Bokstavelig talt inn fra siden vandret et tifotet vesen som snudde alt for Bugøynes.  

En invasiv art – en inntrenger rett og slett – hadde krabbet fra Kamchatka i Russland, og invadert fjordene i Finnmark. Det som først framsto som en biologisk katastrofe for fiskerne i Finnmark, var snart i ferd med å snu seg til et av de mest innbringende fiskerier i historien. Erling Haugan hadde vært med å opprette, og bledaglig leder for Norway King Crab. 

– En gründerbedrift innen levendelagring og eksport av levende kongekrabbe til verdensmarkedet, sier Erling Haugan. 

Og forskningen?  

– Lang historie kort: Krabbeinvasjonen kalte forskerne til aksjon på flere felt. Jeg kom først i kontakt med daværende direktør Ørjan Olsvik i Nofima, og ble raskt satt i kontakt med krabbeforsker Sten Siikavuopio. 

Det er et samarbeid som altså er varmt og til gjensidig glede den dag i dag. 

Mange spørsmål meldte seg

Utallige er de forskningsprosjekter fiskeren fra Bugøynes har deltatt i. For det var lovnaden fra minneboka til barndomsvenninna som nå skulle skje fyllest: 

– I gründerperioden ble arbeidsdagene uhorvelig lange. Telefonen ringte i ett. Tanken innhentet meg oftere og oftere: Hvorfor blir jeg ikke bare fisker – som jo har vært drømmen hele mitt liv. 

I 2010/2011 solgte han derfor sin andel i Norway King Crab for omsider å realisere drømmen om å bli fisker. 

– Jeg ville ha et roligere liv, der jeg fikk være tett på naturen og disponere min egen tid, sier Erling Haugan. 

I dag eier han én båt 100 prosent, og har 40 prosent eierandel i en annen, som kompisen Torleif Weigama eier resten av. Sammen drifter de to begge båtene med hver sine kvoter. 

– Å drifte alene på havet er for risikabelt til at noen av oss ønsker det. Samarbeidet fungerer helt flott, slår han fast. 

Erling Haugan hadde imidlertid ikke gitt seg hen til krabbefisket lenge før spørsmålene begynte å melde seg: Hva er vandringsmønsteret til krabben? Hvor finner vi hvilken type krabbe? Og kan det være mulig å fange bare de store hannkrabbene – som gir best avkastning og dessuten er det fiskeriet som best bidrar til å berge bestanden? 

– Så da ringte jeg han Siikavuopio, smiler krabbefiskeren, mens han sjekker temperatur i den utendørs kokeren og passer på at kveldens kulinariske opplevelse for forskerne i prosjektet som gjester bygda, blir kokt til perfeksjon. 

Sikkert med i 50 forskningsprosjekter

Tilbake til forskningen og krabbefisket i samarbeid: 

Da ble det snakk om sammensetning av ingredienser i agnet, hopa spørsmålene seg opp igjen; er det noe som er mer forlokkende for han enn for henne når det kommer til krabbe? Kan teinene, som brukes til å fange krabben bygges om? Kan vi endre inngangshullet slik at de store krabbene lar seg lokke? Eller kan vi gjøre noe med rømningshullet, som de små krabbene er ment å unnslippe fra? 

– Det utviklet seg bare mer og mer, og i dag er, og har jeg vært ,med i sikkert rundt 50 ulike forskningsprosjekter, som går på både krabbefiske og annen drift i kystfiskeriene i Øst-Finnmark. 

Hadde du ikke heller kunnet bruke tida di på inntektsbringende fiske i stedet for forskning? 

– Så lenge det jeg bidrar med gagner næringa og det kan bli til det beste for hele kystbefolkningen, så er jeg med, sier Erling Haugan, og mimrer tilbake til den gangen har hadde fått utlevert nye teiner til utprøving og gruet seg «som en hund» til å rapportere til Nofima at han ikke hadde klart å fange en eneste krabbe. 

– Jeg følte at jeg hadde ødelagt alt. Men jeg lærte en lekse. For Sten Siikavuopio var like blid, og konstaterte at «flott, da vet vi at det ikke fungerer», minnes krabbefiskeren.

At å prøve og feile er et resultat i seg selv i forskningen, hadde ikke falt han inn. Men nå vet han bedre. Det er nettopp det å teste ut ulike ting og løsninger – og dele resultatene – som er selve forskningens vesen. 

Bekymret for bestandsutvikling

I mer enn ti år har han samvittighetsfullt registrert ulike aspekter ved krabbebestanden i Varangerfjorden, og rapportert til forskerne i Nofima. Slik har han skaffet seg selv, som fisker, god oversikt over mønster og vandringer. Og bestandsutvikling. Det siste er han oppriktig bekymret for. Og som den «folkeforskeren» han er, har han også sin klare oppfatning om hva bekymringene skyldes. 

– Forvaltninga av ressursene i havet er politikerstyrt og ikke forskerstyrt. Forskerne sier én ting, som ikke harmonerer med det politikerne har lovet, og dermed følges ikke de faglig kvalifiserte rådene. Krabbekvotene har gjennom år vært altfor store. Kongekrabbebestanden har kollapset i Porsanger, i Laksefjord og i Tana. Dermed kommer alle hit for å fiske krabbe i Varangerfjorden. Bestanden er derfor i ferd med å kollapse her også, slår han fast.

– Da får forskerne rett, og politikerne feil, legger han til.  

Erling Haugan understreker imidlertid at han ikke klandrer noen av de fiskerne som migrerer mellom fjordene i Finnmark for å skaffe seg et utkomme. 

Rik på kunnskap

Hva får du selv ut av å bidra til forskningen?

– Jeg får kunnskap. Kunnskap som gjør at jeg forstår mer av det jeg selv holder på med. Selv om jeg ikke har noen problemer med å forstå at kystfiskerne er skuffet og sinte og at det føles blodig urettferdig når kvotene går ned, er jeg redd forskerne har rett. Vi må se ressursforvaltningen i et langt – nærmest uendelig – perspektiv. Vi må forvalte, sier han med sterk vekt på de to siste ordene. 

Blir du rik av å være «folkeforsker»?

– Ja, på kunnskap, gjentar han. 

Erling Haugan er ifølge seniorforsker Sten Siikavuopio (venstre) helt uvurderlig å ha på laget. – Han er navet for å få ting til å fungere i krabbeforskningen, slår han fast. Foto: Thora Valsdottir

– Jeg får betalt for det jeg bidrar med og til. Jeg taper ikke penger, men jeg blir heller ikke rik av det. Men det er ikke pengene som driver meg. Jeg får delta på mye som for meg er super-spennende, og jeg lærer noe nytt hele tiden. 

Det siste kan seniorforsker Sten Siikavuopio i Nofima skrive under på. 

– Han Erling er en «nysgjerrigper» som ønsker å finne ut av ting. Og han vil at det skal drives bærekraftig. Når linefisket skader krabben, vil han finne ut hva som kan gjøres for å at det kan unngås. Han samler og registrerer data – over tid og i store mengder. Og han har vært med på å utvikle de standardene og de skjemaene vi rapporterer etter. Slik kan vi – gjennom ham – forløpende ta pulsen på kongekrabbebestanden i Varangerfjorden, roser seniorforskeren

Ifølge Siikavuopio har «forskningsassistenten» hans biologisk teft, og evne til refleksjon. 

– Han vil hele tiden vite hvorfor ting er som de er. Og han er villig til å være med på å teste ut nye måter å tenke på og nye måter å gjøre ting på i tradisjonelle fiskerier. Slik er Erling gull verd. Han vet også at forskning går sakte. Det er en tidkrevende prosess å samle inn så mye data at man kan si noe sikkert om et utviklingstrekk. I tillegg forstår han lokalsamfunnene. Han representerer pulsen i det virkelige liv i kystsamfunnet han er en del av. Han er opptatt av å ta vare på bygda, og har også lært mye om sameksistent mellom fiskeri og oppdrett langs kysten. Også her har han en pragmatisk innstilling, oppsummerer den anerkjente krabbeforskeren i Nofima begeistret.
 

– Erling er folkeforskeren. Vi er usigelig glade for å ha han på laget. Jeg kommer til å holde på ham til jeg selv går av med pensjon. Det er helt sikkert, slår Sten Siikavuopio ettertrykkelig fast. 

Formidleren

«Forskeren» og fiskeren har også flere jern i ilden. Erling Haugan holder foredrag på det han selv litt for beskjedent kaller «båtengelsk» om krabbefiske, om kongekrabbens historie og velsignelse for Bugøynes og om anvendelsen av krabben – enten det nå er turister, journalister fra inn og utland, eller forskere som har behov for lokal kunnskap. 

Lære bort får han også. For fiskeren, som er et «ja-menneske» av dimensjoner, er også oppdaget av journalister i både inn- og utland. I Tyskland er han nærmest for celebritet å regne, etter flere TV-dokumentarer om den populære og delikate krabben.

Storslåtte naturbilder av blått hav, hvite fjell og de svære krabbedyrene, har blant annet bidratt til at stadig flere turister finner veien til lille Bugøynes. 

– Så lenge det at jeg sier ja, og tar journalistene med på havet, bidrar til positiv omtale av norsk fiskerinæring, og kanskje gjør jobben til Sjømatrådet (som promoterer norsk sjømat i utlandet. Red. anm) enklere, fortsetter jeg, sier Erling Haugan. 

Merker du noe til Janteloven blant «dine egne»? 

– Jeg har jo en mening om alt som har med fiskeri- og forvaltning å gjøre, og er aldri redd for å gi uttrykk for den. Da får man jo noen meldinger av og til. Men det leverer jeg godt med. Så neste gang noen ringer fra Nofima og vil ha meg med på forskningsprosjekter er svaret som vanlig «ja», ler han.

Noen prosjekter Erling Haugan har jobbet med

Kontaktpersoner