Lakseparr tåler mer ammoniakk i vannet enn antatt

Flere og flere oppdrettslaks kommer til å ha sin tidlige oppvekst i resirkuleringsanlegg. Det mest vanlige hittil har vært at nytt vann strømmer gjennom karet kontinuerlig. Når vannet resirkuleres følger det også med noe ammoniakk som skilles ut over fiskens gjeller. ‒ Dagens veiledende grense for hvor mye ammoniakk laksen kan tåle, er neppe tilpasset fremtidens smoltproduksjon, sier forsker.

Kontaktperson
Portrettbilde av Bendik Fyhn Terjesen
Bendik Fyhn Terjesen

Seniorforsker
Tlf.: +47 404 57 874
bendik.terjesen@nofima.no

Kontaktperson
Portrettbilde av Jelena Kolarevic

Om ammoniakk

  • Ammoniakken kommer primært fra nedbryting av aminosyrer hos fisken
  • Ammoniakk skilles ut over gjellene, og en stor andel fjernes i biofilteret til resirkuleringsanlegget.
  • Ammoniakk er giftig fordi det lett kommer inn i blodet til fisken og omdannes til ammonium.
  • Ammonium forstyrrer stoffskiftet, syre-base balansen, og nervesignalene i hjernen. Ved overdose mister fisken kontrollen over sitt eget nervesystem, får kramper, og kan dø. Dette kan skje både i tradisjonelle gjennom-strømmingsanlegg og i resirkuleringsanlegg, hvis kontrollen er for dårlig.
  • Det er avgjørende ikke å overstige fiskens toleransenivå, for at vekst og atferd skal bli optimale for produksjon av stor og robust smolt.

‒ Forsøk vi har gjort ved Nofima gir oss grunn til å tro at laks i resirkuleringsanlegg kan håndtere relativt høye konsentrasjoner av ammoniakk, sier Bendik Fyhn Terjesen, seniorforsker i Nofima og leder for Forskningsrådsprosjektet «Ytelse og fiskevelferd i resirkuleringsanlegg».

Overdimensjonert

Han tror grenseverdien for hvor mye ammoniakk fisken tåler og måten dette uttrykkes på bør revurderes, fordi vi nå vet at fisken har omfattende mekanismer for å håndtere høye konsentrasjoner. Hvis grenseverdiene er unødvendig lave, har anleggene som dimensjoneres unødig store biofiltre eller overforbruk av vann gjennom biofiltrene, og er dyrere både å bygge og drifte enn nødvendig.

Veiledende grense for hvor mye fisken kan tåle, er satt til å være 2 milligram total ammonium nitrogen (TAN) per liter. Men en slik grense sier lite om den giftige formen, nemlig ammoniakkgass (NH3-N). Det er fordi andelen av NH3-N i TAN er sterkt avhengig av blant annet vannets pH. Det er derfor viktig å oppgi grenseverdiene også i mikrogram NH3-N per liter.

Fisken tilpasser seg

Det er forsket lite på hvor mye ammoniakk lakseparr i ferskvann tåler over lang tid, så forskere i Nofima ville finne denne grensen.

De gjorde forsøk med fem konsentrasjoner av ammoniakk i vannet på laksens parrstadium (stadiet mellom yngel og smolt). Da forsøket var slutt etter 3,5 måned hadde ingen av konsentrasjonene redusert veksten til fisken.

Lakseparren som fikk ekstremkonsentrasjon på 32 mikrogram ammoniakkgass per liter vann, fikk midlertidige gjelleskader og vekstreduksjon tre uker inn i forsøket. Utviklingen deretter avslører at fisken har et apparat for å avgifte seg selv. For første gang har forskerne vist at laks har flere mekanismer i hjernen og gjellene som er involvert i å skille ut ammoniakk og kontrollere nivået i nervevevet.

‒ Fisken tilpasset seg ammoniakknivået fra tre uker etter at den ble eksponert, og selv fisken som svømte i høyest ammoniakkonsentrasjon, synes å utskille stadig mer over gjellene uten at vi kunne måle negative konsekvenser for vekst og helse, forteller Fyhn Terjesen.

14 mikrogram ammoniakkgass per liter vann så ut til å være optimalt. Forskerne fant heller ingen effekt av tidligere ammoniakk-eksponering på hvor godt smolten tolererte å bli satt i sjøvann.

Forsøket til Nofima er gjort i gjennomstrømmingsanlegg. Forskerne ønsker å bruke resultatene fra dette forsøket som et utgangspunkt for langsiktige forsøk med ammoniakk i forskningsanlegget for resirkulering på Sunndalsøra, med relevante nivå av andre potensielle stressorer som nitritt og CO2.

Diskuteres på konferanse

Hvilken vannkvalitet det bør være i resirkuleringsanlegg og i mulige lukkede anlegg i sjø, blir ett av temaene på konferansen «Fremtidens smoltproduksjon» på Sunndalsøra 23.-24. oktober.

‒ Vi mener at forskningen gir grunnlag for å se på disse grenseverdiene i resirkuleringsanlegg, og at vi må bygge opp mer kunnskap for å vite hvilke krav som bør stilles til dimensjonering av effektive resirkuleringsanlegg.

Se også publikasjon pr. november 2012 i Aquatic toxicology i lenken til høyre.

Forfattere; Jelena Kolarevic, Harald Takle, Olga Felip, Elisabeth Ytteborg, Roger Selset, Christopher M. Good, Grete Baeverfjord, Torbjørn Åsgård, Bendik Fyhn Terjesen

 Produksjonsbiologi  

Relatert innhold