Vinner vi kampen om fiskeoljen?

Vi har vært klar over det lenge. Tradisjonelle fiskeoljer er en begrenset ressurs med et årlig tilgjengelig volum i underkant av 1 million tonn. Ifølge Den internasjonale fiskemel og fiskeoljeorganisasjonen (IFFO) og Food and Agricultural Organization (FAO) går 68 % til oppdrett av laks og 13 % til humant konsum. Norge dominerer begge sektorer og konkurransen om volumene er i ferd med å bli et aldri så lite Norges-mesterskap. Hvem vinner til slutt og hva med teknologien og prosessene bak?

Laksenæringen har benyttet tiden godt. De har funnet gode vegetabilske alternativer og erstatter i dag 70-80 % av fiskeoljen i fiskefôret samtidig som fôret fortsatt er et ernæringsmessig godt produkt.

Dette har bidratt til å holde prisene på et akseptabelt nivå de siste ti årene (joda, vi har sett store svingninger de siste 2-3 årene).

Selv om rasjoneringen påvirker innholdet av EPA/DHA i laksen, vil den fortsatt oppfattes som sunn og være rik på EPA/DHA.

Utfordringen er at vi etter hvert vil nå et tak for hvor mye fiskeolje vi kan erstatte og samtidig opprettholde god ytelse og fiskevelferd.

Omega-3 produkter

Parallelt med at den norske laksenæringen har redusert sin prosentvise andel av fiskeolje i dietten til laksen, har den marine ingrediensindustrien i Norge opplevd en eksplosjon i etterspørselen etter omega-3 produkter.

Selv om volumene i utgangspunktet ikke var så store, har andelen fiskeoljer som går til humant konsum økt fra ca. 5 % i 1990 til 13% av det totale forbruket globalt i dag.

Her er det ikke snakk om å erstatte fiskeoljen med rapsolje. Og veksten i dette markedet ventes å være 2-3 ganger høyere enn i oppdrettsnæringen de neste 5-10 årene.

Davids kamp mot Goliat

Så til poenget – hvem vinner denne kampen?

Utfra betalingsvillighet vil vel mange karakterisere situasjonen som Davids kamp mot Goliat. Et gram høyraffinert og reseptbelagt omega-3 produkt for humant konsum kan faktureres flere potenser høyere enn råolje til fiskefôr, og dermed er det opplagt hvem som kan betale mest for råvarene.

Men som vi ofte ser når ytre rammebetingelser truer – det har oppstått et stort innovasjonspress i den delen av verdikjeden som vil måtte gi seg først når partiene skal auksjoneres bort. Dette resulterer i “nye” fiskeoljer (eller hva vi velger å kalle dem).

Nye kilder, ny teknologi og ny kunnskap tas i bruk i oppdrettsnæringen og leverandørindustrien for å fremskaffe mer olje samt rasjonere den fiskeoljen vi allerede har. Og det som utvikles i det ene sektoren vil nok ende opp også i den andre sektoren.

Nye kilder

Felles for begge sektorer er at det er nye kilder på vei inn som ikke er basert på fisk, men på andre marine organismer som eksempelvis krill, alger, raudåte etc.

Enzymatisk modifisering og GMO tas også i bruk for å produsere EPA/DHA – selv om det fremdeles er utfordringer før slike produkter kommer i salg. Volumene må opp og de kommer!

Så er det kanskje ikke så viktig hvilken sektor som vinner kampen om råstoffet.

Med begrensningen i tilgjengelig fiskeolje bidrar begge sektorene til å skape en ny industri basert på nye råvarer og ny teknologi.

Det er kanskje mer interessant å se om vi klarer å bevare denne verdiskapingen i Norge slik vi er verdensledende på produksjon av tradisjonelle fiskeoljer både til folk og fisk.

Skal vi lykkes med å opprettholde dominansen over den “nye” fiskeoljen trenger vi påfyll av kunnskap og langsiktig satsing. Og vi venter i spenning på hvilke tiltak som følger i kjølvannet av ambisjonen om å bli verdens ledende sjømatnasjon og hvordan Norges forskningsråd responderer gjennom blant annet Biotek 2012.

(Kronikken stod på trykk i Fiskeribladet Fiskaren 20. april 2011)

Relatert innhold