Levedyktige klynger

Sats på kobling mellom bønder, matprodusenter og forskning for å få levende bygder.

Kontaktperson
Portrettbilde av Therese A. Hagtvedt
Therese A. Hagtvedt

Seniorrådgiver
Tlf.: +47 950 85 774
therese.hagtvedt@nofima.no

Matbransjen er spredt over hele Norge og representerer mange viktige arbeidsplasser ute i distriktene. Det offentlige bruker mye ressurser inn i støtteordninger i ordinær matproduksjon for å opprettholde landbruket. Denne satsingen burde i større grad rettes mot samarbeid mellom bønder, næringsliv og forskning. På den måten vil man kunne skape levedyktige klynger som kan føre til videreutvikling og verdiskaping i distriktene.

Å produsere mat krever kompetanse, og jo mer kompetanse man har, innenfor så vel matkunnskap som teknologi, økonomi, innovasjon og markedskommunikasjon, desto større er mulighetene for å lykkes med å skape produkter som har en merverdi i markedet. Et bedre utgangspunkt for å skape attraktive kompetansearbeidsplasser i distriktene er vanskelig å oppdrive. Dette vil dermed kunne bidra til å møte behovet om arbeidsplasser for velutdannede unge mennesker som ønsker å flytte tilbake og bosette seg i sine hjemkommuner.

Unike råvarer
Regioner i Norge har ofte gode og noen ganger unike råvarer, som kan utnyttes kommersielt i langt større grad enn i dag. Ny kunnskap om dette kommer i økende grad fordi man i forskningen nå har fokus på mat og helse. Et eksempel er norsk havre, hvor enkelte sorter har høyt innhold av olje med spesielt gunstige helseeffekter i tillegg til helt spesielle egenskaper, som kan utnyttes teknologisk. Innholdet av flerumettede fettsyrer og fosfolipider i havren er høyt og i tillegg er havreoljen full av antioksidanter som beskytter både mennesker og mat mot harskning. Dette gir muligheter for innovasjon og verdiskaping, hvis man får kunnskapen omsatt til gode produkter. I et samarbeid mellom forskning, næringsliv, innovasjon og markedskompetanse kan man lykkes med dette. Våger man å satse kan man skape noe helt nytt som gir kompetansearbeidsplasser, entusiasme og penger i kassa for både bønder og næringsliv. Kanskje kan norsk havre bli morgendagens viktigste kilde til antioksidanter? Kanskje er det til og med mulig å følge laksen ut til attraktive eksportmarkeder? I dag går det meste av havren til dyrefôr i Norge, mens man ser satsing på havre til humant konsum både i noen europeiske land og i USA. Skal man lykkes med noen satsingsområder i grenselandet her, må man satse og være med når toget går.

Vellykket samarbeid
Rapsoljen Odelia er et godt eksempel på vellykket samarbeid mellom forskere, innovatører og bønder. Her har man skapt et nytt lekkert produkt med spesialegenskaper basert på forskning og norsk raps, som har medført at man nå har økt rapsproduksjonen i Østfold og må se seg om etter andre vekstområder som gir samme gode råvarekvalitet. Slike suksesshistorier viser at det nytter, men man må sette inn tilstrekkelige midler på de riktige prosjektene.

Matbransjen er en viktig næring, ikke minst for distriktene, og det er viktig å se næringen i et bredt perspektiv. Det gir større verdiskapning både for bønder og bygda å støtte opp om matprodusenter som har vekstambisjoner, utover å foredle råvarer fra eget gårdsbruk. Tenk hvilken entusiasme man kunne skape i et distrikt hvis man fikk til gode team bestående av velutdannede unge og tradisjonelle matprodusenter. Drahjelp fra forskningsmidler og landbruksstøttemidler kunne gjort dette mulig. Det kan resultere i gode kunnskapsbaserte merkevarer, som markedet ønsker og som det ikke er enkelt å kopiere raskt. Det gir stolte distrikter med unge velutdannede menneskene som flytter tilbake til hjemstedene sine. Kanskje ligger det uante kreative ressurser i et slikt fellesskap hvor man med forskjellig ståsted tar i bruk anvendt forskning for å skape nytt levedyktig næringsliv.

Positive ringvirkninger
Det finnes mange eksempler på at økt kompetanse fører til økt innovasjonsgrad, høyere lønnsomhet og mer attraktive arbeidsplasser hos matprodusenter. Får man til gode klynger her med ytterligere kobling til forskning, innovasjon og entreprenører kan dette forsterkes og få gode ringvirkninger. Dette betinger at støtten gis til de riktige personene og miljøene. Det finnes mange ordninger som i dag først og fremst tilgodeser ”levekårsbedrifter”. Det vil si bedrifter som ikke sysselsetter et fullt årsverk, og er mer som tilleggsnæring til gårdsdriften. For matprodusenter som lykkes i en slik utstrekning, at de øker produksjonen og må flytte fra gårdens lokaler, forsvinner ofte muligheten for å benytte mange av støtteordningene. Dette er eksempler på gründere som har vekstambisjoner og som heller burde stimuleres og oppmuntres til en større satsing, dersom de har ønske om innovasjon og samarbeid.

Markedet kan forsvinne
Når Verdiskapningsprogrammet for Mat legges ned og erstattes med et nytt program nå i 2011, kan dette gå ytterligere i feil retning. Det er synd hvis en stadig større andel av støtten som burde gått til kompetanse og innovasjon går direkte til matprodusenter uten vekstambisjoner.

Lykkes man ikke med videre utvikling av matproduksjon i Norge, vil norske bønder ikke ha marked for sine gode norske råvarer. Prisen på norske landbruksråvarer gjør at de eneste aktuelle kundene er nettopp norske matprodusenter. Derfor vil en mer offensiv satsing på samarbeid mellom forskning, innovasjon og primærprodusenter være en riktigere vei å gå. Det kunne gitt levende bygder med stolte merkevarer, samarbeid og god kompetanse hos både bønder og næringsliv.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten (15. februar).

Relatert innhold