Landingsmønster til besvær

I 2009 lot kystflåten være å ta ca 75 000 tonn av kvotegrunnlaget sitt. Forsiktig beregnet var dette tapte fangstinntekter for kystflåten på ca 400 millioner. Tendensen har vært at en større og større del av hyse- og seikvoten har blitt overført fra kystfiskeflåten til havfiskeflåten de siste 5-6 årene.

Kontaktperson
Portrettbilde av Edgar Henriksen
Edgar Henriksen

Seniorforsker
Tlf.: +47 905 78 325
edgar.henriksen@nofima.no

Utviklingen reiser en rekke problemstillinger om framtidig fordeling av rettigheter i fiske. Overreguleringer i torskefisket for den minste kystflåten og tidspress for den største kystflåten, som følge av en stor kvoteportefølje, gjør dessuten at de naturgitte svingningene forsterkes. ¾ av landingene av bunnfisk fra kystflåten skjer i første halvår.

Vi har alltid hatt sesongsvingninger i fiskeriene, og produksjon av tørrfisk, saltfisk og klippfisk lever godt med sesongtoppene. For fiskerne er det økonomisk rasjonelt å fange fisken når den er lettest tilgjengelig – og i tillegg har torsken som fanges på vinter en størrelse som gir prispremie.

Industriell produksjon av spesielt ferske, men også fryste produkter, har i en slik forsyningssituasjon langt vanskeligere forutsetninger for rasjonell og lønnsom drift.  Større landinger av torsk, hyse og sei fra kystflåten i andre halvår, ville ha gjort situasjonen lettere. Fiskeindustrien framhever stadig sterkere at dette er nødvendig for å kunne bli en helårig leverandør av kvalitetsfisk.

Kvoter fra kyst til hav

Havretten gir utenlandske fiskere rett til å kreve adgang til ressurser vi selv ikke utnytter. I en situasjon der kvotene ikke utnyttes av kystflåten, har norske myndigheter valgt å omfordele ubenyttede kvoter til havfiskeflåten.  Totalkvotene blir tatt i løpet av høsten og gir kjærkomne ekstrainntekter i havfiskeflåten. Store deler av den fryste seien blir råstoff for norsk klippfiskindustri. Mesteparten av den fryste hysa eksporteres derimot og gir grunnlag for utenlandsk foredling. Produktene konkurrerer med norske ferske produkter i markedet og presser prisene nedover.

Gjennom ulike ordninger (strukturkvote og kondemnering) er antall kystfartøy i adgangsbegrensede fiskerier redusert kraftig de siste årene. For de ulike fartøygruppene er det to klare tendenser: Torsken prioriteres og fisket konsentreres i tid. Omfordelinger av kvoter langt ut i kvoteåret gir aktørene i havfiskeflåten svært kort planleggingshorisont og fiskeindustrien mindre tilgang på ferskt råstoff.

Permanent omfordeling?

Dette reiser en del næringspolitiske spørsmål. Skal hyse- og seikvotene også omfordeles på permanent basis til havfiskeflåten, eller skal man finne måter å regulere kystfisket som sikrer at større del av kvotegrunnlaget tas opp?

Det første alternativet vil kanskje være minst kontroversielt i fiskernes organisasjoner – det kan oppfattes som å justere kartet slik at det stemmer med terrenget. De tradisjonelle stridstemaene mellom ulike flåtegrupper om fordelingsnøkler vil nødvendigvis ikke stenge for slike løsninger.

Alternativet har imidlertid to problematiske fordelingsvirkninger: Norsk, og spesielt nordnorsk fiskeindustri, har på permanent basis fått redusert mulighetene for ferske tilførsler. Kystflåten har sin tyngde i nord og havfiskeflåten i sin tyngde sør. Erfaringsmessig vil en fordeling fra nord til sør skape mye oppmerksomhet fra nordnorske politiske miljøer.

Omfordeling i kystfiskeflåten?

Det andre alternativet medfører omfordeling i kystgruppen og vil ganske sikkert være mer kontroversielt blant kystfiskerne. Mange har tilpasset seg dagens reguleringer og er fornøyde med dem. Omfordeling av torsk innad i kystflåten kan være nøkkelen til at større andel av de tildelte kvotene på sei og hyse blir tatt.

For eksempel kan en større andel av kystflåtens torskekvote anvendes til romsligere bifangstordninger eller premieringsordninger. Her kan en for eksempel tenke seg at den seien og hysa som landes ut over garantert minstekvantum gir grunnlag for et tillegg i torskekvoten på f.eks 20 %. Dette vil også ha den effekten at fisket blir dratt ut i tid. En kan også tenke seg sterkere periodisering (avsetning av en større andel av torskekvoten til andre halvår), eller åpning av kvoteåret 1. september.

Felles for disse løsningene er til at noen i kystgruppen får mindre torsk og andre mer. Fordelen vil forhåpentligvis være at kystflåten tar større deler av sin tildelte sei- og hysekvote, og at det blir økte landinger av ferskt råstoff i andre halvår.

Nye løsninger eller gamle allianser?

Vi har et bestemt inntrykk av at fiskerimyndighetene leter etter løsninger som gjør at omfordeling vil være unntaket og ikke regelen. En av grunnene er at det legger vesentlige føringer for framtidig strukturpolitikk så vel som tilførslene til fiskeindustrien. Større forutsigbarhet legger dessuten grunnlag for en lengre planleggingshorisont for fiskebåtredere og fiskeindustrien. Av erfaring vet vi også at dette vil bringe gamle interessemotsetninger til overflaten og i tillegg skape noen nye. Det kan også skape nye interessante allianser.

Kan fiskeindustrien, kystfiskere som ønsker å utnytte hele ressursgrunnlaget og nordnorske politikere sammen bidra til at det støttes opp under løsninger som gir større landinger av fersk fisk? Eller, vil gamle løsninger, allianser og fronter gjøre at havfiskeflåten bare kan lene seg tilbake, ti stille, og vente på en permanent overføring av tusenvis av tonn sei og hyse?

Kronikken ble først publisert i Norsk Sjømat nr. 6/2010.

 Næringsøkonomi  

Relatert innhold