Foto: Frank Gregersen @ Nofima

Tilgang på råstoff til hvitfiskindustrien

I mange tiår har hvitfiskindustrien hatt utfordringer med manglende tilgang på råstoff til foredling i store perioder av året. Det har vært og er fortsatt tema for innlegg på konferanser, i debatter mellom fiskere og industri, i politiske diskusjoner og i ulike offentlige utredninger og planer. Noen tiltak er iverksatt. De viktigste gjenstår:

Kontaktperson
Portrettbilde av Magnar Pedersen
Magnar Pedersen

Divisjonsdirektør
Tlf.: +47 992 96 284
magnar.pedersen@nofima.no

Det handler om å utnytte sesongene bedre, om tilgjengeliggjøring og utnyttelse av råstoffet bedre og det handler om å bruke ny kunnskap for utjevning av sesongtopper. Stikkord er flere sesongprodukter, omsetningssystem, prisdynamikk, kvalitetskrav, fryst råstoff og kvotepolitikk.

Sesongtoppene er kommet for å bli

Fiskeforedling som skjer med basis i viltlevende ressurser, er en krevende bransje å operere i. Total råvaretilgang bestemmes av fastsatte kvoter, men for foredlingsindustrien er svingningene i tilførslene over året hovedutfordringen. Tunge investeringer i ny teknologi, automatisert produksjon, helårige arbeidsplasser og en markedsorientert produktportefølje krever jevn tilførsel av råstoff gjennom hele året.

Sesongsvingningene må vi leve med. Det er fornuftig å fange fisken når den kommer nær kysten. Da er ofte størrelsen og kvaliteten best, og det er billig å fange den. Og det er veldig bra i et klimaperspektiv. Derfor må vi iverksette andre tiltak som imøtekommer markedets og industriens behov for mer utjevning av råvaretilførselen.

Tilgjengelighet av råstoff i sesong er slett ikke bare negativt. Den tradisjonelle tørrfiskproduksjonen i Lofoten er et godt eksempel på hvordan vi kan utnytte de naturgitte forholdene. Det har vi gjort i flere hundre år, og over tid har tørrfisknæringen vært den mest lønnsomme av hvitfisknæringene.

Et annet eksempel er etableringen av skreimerket. Her har næringen samlet seg om en sertifiserings- og merkeordning som har blitt en suksess. Sjømatrådet, Råfisklaget og mange fiskere og produsenter har gjort, og gjør, en god jobb med å bringe topp kvalitet torsk til markedet i Europa. Men kvantumet som eksporteres med dette merket, er svært beskjedent – bare to prosent av torskekvoten. Det må være et betydelig potensial for økt satsing her og på andre produkter der sesong er en del av markedsføringen.

Fisken må gjøres tilgjengelig

Torsk, hyse og sei utgjør 95 prosent av bunnfiskartene som benyttes til foredling i Norge. Nær halvparten av torsken som landes av norske fiskere blir eksportert fersk eller fryst som ubearbeidet vare. For hyse og sei er andelene henholdsvis 85 prosent og 30 prosent. Mye av den fisken som eksporteres ubearbeidet, blir til filetprodukter i de landene eksporten skjer til, enten det dreier seg om Polen, Litauen, Kina, Storbritannia eller andre land. De ferdige varene selges i de samme markedene som produkter foredlet i Norge, og konkurrerer med norskproduserte produkter.

Mange – ikke minst politikerne – ønsker å øke verdiskapingen og skaffe helårige arbeidsplasser gjennom økt bearbeidingsgrad i Norge. Fiskeriministeren vil at mye mer av fisken skal foredles i Norge. Utviklingen har gått i motsatt retning.

Overordnet alt annet vil være at norsk industri må være konkurransedyktig. Hvis ikke industrien kan tilby like gode betingelser for kjøp av fisk som skal foredles i Norge, som for fisk som eksporteres ubearbeidet, så sier det seg selv hva resultatet vil bli. Men det må tas et viktig forbehold her: For at industrien skal ha muligheter til å vise sin konkurransedyktighet, må råstoffet gjøres tilgjengelig for konkurranse. Her har vi virkemidler i Norge som ikke er utnyttet eller utprøvd.

Mesteparten av det ferske råstoffet fra kystflåten leveres til bedrifter langs kysten som er rigget for produksjon, eller i det minste for ferskpakking av råstoffet. Andelen fisk som kun ferskpakkes og eksporteres har økt år for år de siste ti årene. Det er også en betydelig andel som transporteres internt i Norge fra mottak til produksjonsbedrift. Felles for begge disse måtene å anvende råstoffet på, er at salgsavtalene skjer direkte mellom to parter med eller uten «mellommann». Det betyr at veldig mye ferskt råstoff har begrenset tilgjengelighet for de som ønsker og kan være i posisjon til å foredle fisken i Norge, og man får ikke testet prisdynamikken i markedet.

Dagens system for omsetning av ferskt råstoff har i tillegg en meget stor svakhet: Det fungerer dårlig når det gjelder å stimulere til levering av ypperste kvalitet gjennom pris. Og det har betydelige svakheter når det gjelder å oppnå like konkurransevilkår mellom aktørene fordi noen velger ikke å forholde seg til regelverket.

Slik det «alltid» har vært

På Island og Færøyene har de et system der fisk fra kystflåten landes på nøytrale mottak og auksjoneres ut til høystbydende av en nøytral part. Det gjør at bedrifter kan kjøpe akkurat det råstoffet – art, størrelse og kvalitet – som de trenger til sin produksjon. Systemet ble utprøvd her til lands av Norges Råfisklag i et prøveprosjekt for over ti år siden. Rent teknisk fungerte auksjonsordningen godt, men manglende oppslutning fra fiskerne og intens motstand fra etablert industri, gjorde at forsøket ikke ble ført videre.

Dagens omsetningssystem er slik det «alltid» har vært. Og det på tross av betydelige strukturendringer på sjø og land. På fiskersiden har struktureringen ført til at fisken høstes av stadig færre og sterkere aktører med økende forhandlingsmakt. På industrisiden ser vi at bedrifter, som selv eier kvoterettigheter – enten gjennom dispensasjon fra deltakerloven eller som aktive fiskere – står for en økende andel av kjøpskapasiteten. I 2017 ble over en tredjedel av det ferske råstoffet i Norges Råfisklags område kjøpt av slike bedrifter. Det er langt mer enn for 10-15 år siden. Og det er all grunn til å anta at denne utviklingen fortsetter. I tillegg kommer nye aktører inn på industrisiden med mye kapital i ryggen, som for eksempel Witsøe-eide Insula.

For en industribedrift er det svært fordelaktig å eie kvoterettigheter, og det er selvsagt flott å ha en sterk kapitalbase i ryggen. For Norge, hvis vi ønsker økt foredling og oppbygging av markedskanaler og merkevarer, er denne utviklingen sannsynligvis gunstig. Men for mindre og mer nisjeorienterte bedrifter vil det bli stadig vanskeligere å få tak i råstoff.

Mer auksjon av fersk fisk

Vi har et lovverk som hindrer foredlingsbedrifter å få kontroll på råstoff gjennom eierskap, mens en fisker fritt kan etablere seg i foredlingsleddet. Det fiskes imidlertid på en felles ressurs, og når kontroll over fiskeråstoffet bare er forbeholdt noen, bør det være opplagt at råstoffet i størst mulig grad gjøres tilgjengelig for de som ønsker å kjøpe og foredle. Her har salgslagene myndighet og muligheter for å bidra. For fersk fisk fra kystflåten kan det etableres nøytrale mottak der fisken landes, sløyes og sorteres. Så kan salgslaget auksjonere fisken i markedstilpassede pakker til den som byr høyest. Når fisken blir tilgjengelig på denne måten, og der bedriftene kan kjøpe den fisken, den størrelsen og den kvaliteten de ønsker, så vil det bli en helt annen dynamikk i omsetningen enn dagens tradisjonelle system. Og da vil det ikke bli slik at det bare er de store og kapitalsterke som vinner kampen om alt råstoff. Da vil mindre og mer nisjeorienterte bedrifter kunne kjøpe akkurat det råstoffet de ønsker, og de vil kunne konkurrere på pris med en helt annen kraft enn i dag.

Det er fullt mulig å etablere slike nøytrale mottak og auksjonssystemer. Det viste Råfisklagets forsøk for 10-15 år siden. Da fungerte det meste unntatt interessen fra fiskerne og den store motstanden fra industrisiden. Dette kan løses ved at auksjonsordningen gjøres obligatorisk for visse fartøygrupper, f.eks. fartøyer over en viss størrelse. I tillegg til de gunstige effektene på omsetningen, vil vi oppnå en tilleggseffekt: Helt ryddige forhold knyttet til kvotesvindel.

Leveringspliktig fisk på auksjon

Fisk som er fryst om bord, er også en viktig råstoffbase for deler av industrien i Norge. Men det klages på at den ikke gjøres tilgjengelig i tilstrekkelig grad. Vi skulle tro at den som betaler konkurransedyktige priser – hvilket er en forutsetning – får tak i slikt råstoff. Og slik er det nok i stor grad. Men på ett område kan det bli bedre:

For å sikre råvaretilgangen til industrien, er over halvparten av de norske trålkvotene for torsk og hyse pålagt leveringsplikt enten til bestemt bedrift eller til et sted eller region. Det dreier seg for 2019 om så mye som 50 000 tonn torsk og hyse. 90 prosent av de leveringspliktige kvotene eies av to konsern på dispensasjon fra deltakerloven. Det er Lerøy og Nergård. De resterende leveringspliktige kvotene eies av fire fiskereide rederier. Reglene for hvordan leveringsplikten skal oppfylles er slik:

Først skal vedkommende tråler tilby fangsten til det anlegget eller det stedet/regionen som er tilgodesett. Hvis fangsten ikke blir solgt på primær leveringsplikt (og det er det vanlige), går den videre på en regional auksjon som Råfisklaget administrerer. Hvis det ikke blir salg her (og det er også det vanlige), frigjøres fangsten og den omsettes fritt av tråleierne. I praksis er det bare for tråleierne å gjøre unna litt byråkrati, så kan fangsten selges fritt. Det som bør vurderes, er å innføre en ny auksjonsrunde hvis fangsten ikke selges på den regionale auksjonen – denne gang med hele landet som auksjonsområde. Da kan spesielt klippfiskindustrien på Vestlandet få en bedre tilgang på et viktig råstoff for dem. Det er enkelt å gjennomføre. Det er bare for statsråden å gjøre en liten forskriftsendring.

I dag er også prissettingen for leveringspliktig råstoff strengt regulert i forskrift. Denne prisreguleringen bør etter min mening oppheves. Det er tilstrekkelig at salgslagets minstepris gjelder, og en slik endring vil øke dynamikken i omsetningen og bidra til mer bearbeiding i Norge.

Vi må fryse mer råstoff

Tilgjengeliggjøring av råstoff, med de tiltakene som er nevnt ovenfor, vil føre til et mer dynamisk marked innenlands og muliggjøre økt utnyttelse av råstoffet til foredling i Norge. Men det løser ikke utfordringen med at veldig mye landes under korte sesonger. Og de korte sesongene med store kvanta, er nok en av hovedårsakene til at råvareeksporten øker. Mye fisk på kort tid utfordrer logistikk og likviditet, og industrien blir i stor grad logistikkoperatører og ikke markedsaktører.

Det myndighetene har gjort hittil med denne utfordringen, er å stimulere til levendelagring av torsk for å forlenge sesongen, og etablering av ferskfiskordningen som bidrar til at fangstinnsatsen i en viss utstrekning forskyves utover året. Men ingen av disse ordningene kan bidra så mye at virkelig store kvanta kan gjøres tilgjengelig for industrien over hele året.

Det finnes imidlertid én løsning på utfordringen: Vi kan fryse inn råstoffet og lagre det for produksjon når det måtte passe industrielt og markedsmessig. For den havgående flåten skjer dette i stor grad, men jeg tenker her på fisk fanget av kystflåten. Jeg har hevdet dette synspunktet over noen år, og flere reagerer på et slikt forslag. Fersk er best, fersk er fortrinnet, sies det. Etter min mening er dette basert på gamle oppfatninger av kvalitet og anvendelsesmuligheter for fryst fisk.

I Nofima arbeider vi med å skape ny kunnskap om hvordan råstoffet må være, hvordan innfrysing og lagring må skje, og ikke minst hvordan fisken må tines for å få et optimalt resultat. Vi har stor tro på at denne nye kunnskapen på sikt skal løfte statusen til fryste produkter og dermed gi helt andre foredlingsmuligheter for industrien enn det vi opplever i dag. Men skal kystfanget råstoff fryses for senere produksjon, må flåte og industri være innrettet for det. Et sterkt kvalitetsfokus og kort tid fra fangst til innfrysing vil være avgjørende for å lykkes.

Vi har mer enn bare torsk

Det blir ofte mye fokus på torsk, fordi det er det viktigste råstoffet. Men hvert år får alle kystbåtene som har deltakeradgang, tildelt kvoter på hyse og sei i tillegg til hovedarten torsk. Veldig mange av disse båtene fisker imidlertid ikke sine hyse- og seikvoter, men prioriterer torsk. Flere ganger er kystkvoter av hyse og sei overført til havflåten. De siste årene har vi fått stadig nye kystbåter, som riktignok holder seg under grensene på for eksempel 11 eller 15 meter, men som har en helt annen størrelse og rigging enn klassiske sjarker. Flere av disse fisker mye mer hyse enn fartøykvotene skulle tilsi. De fisker innen den såkalte overreguleringen – som i praksis er kvotene til alle de som ikke tar sine kvoter. Men å basere en tung investering på å fiske andre sine kvoter, er ikke fritt for risiko. Kanskje skulle det være et krav om at hvis man ikke fisker sine kvoter år etter år, så mister man hele eller deler av disse rettighetene? Kvotene kan da benyttes av moderne nye kystbåter som er konstruert og rigget for å utnytte denne ressursen, og bringe topp råstoff til en industri som i dag skriker etter dette. Alternativt kunne slike kvoter ha vært leid ut til industrien som kunne benyttet dem i sitt arbeid for å skaffe riktig råstoff til sin foredling.

Det er bare å sette i gang

De fleste ønsker at fisken som fanges av norske fiskere, skal foredles her til lands og skape mest mulig verdier for samfunnet. Skal vi tenke industrielt, og ta i bruk alle muligheter som ny teknologi gir oss, er det mer enn noen gang viktig at industrien har tilgang på råstoff til foredling gjennom hele året.

Ved å tilgjengeliggjøre råstoffet på en bedre måte, og ved å utvikle og benytte ny kunnskap og teknologi for konservering av råstoffet gjennom frysing, kan vi komme mye lenger enn i dag. Det skal bare gjøres noen vedtak i salgslag og departement, og det skal bare satses enda mer på å utvikle ny kunnskap, så er vi der.

Relatert innhold

  • Meninger