Hvordan ser norsk lakseoppdrett ut i 2030. Svaret får vi om ti år, men jeg skal likevel driste meg å spå fire trender innenfor denne viktige næringen de ti neste årene, sier Nofimas adm.dir. Øyvind Fylling-Jensen. Foto: Mortensen / Nofima

Lakseoppdrett det neste ti-året

Vi står ved inngangen til et nytt ti-år. Om få dager skal vi ta fatt på 20-tallet. Hvordan ser norsk lakseoppdrett ut i 2030. Svaret får vi om ti år, men jeg skal likevel driste meg å spå fire trender innenfor denne viktige næringen de ti neste årene.

Kontaktperson
Portrettbilde av Øyvind Fylling-Jensen

Nordlys

Denne kronikken stod på trykk i Nordlys/Nord-Norsk Debatt 20. desember 2019.

Oppdrettsnæringen nasjonalt og internasjonalt står ved et veiskille. FAO, FNs matvareorganisasjon, anslår at akvakultur vil være helt avgjørende for å sikre tilgang på marint protein i fremtiden. Norsk havbruk, med sin profesjonelle og industrielle tilnærming, brukes ofte som eksempel på hvordan fremtiden vil se ut globalt.

I 50 år har den norske havbruksnæringen vært driftet på den tradisjonelle måten med at rogn klekkes og smålaksen holdes i ferskvannsanlegg på land til den er mellom 80 og 100 gram, før den settes i sjø. I åpne merder vokser den seg opp til fire – fem kilo før den slaktes.

De siste årene har innovasjonstakten i havbruksnæringen økt. Næringen er blitt mer profesjonell og har tatt tak i mange utfordringer knyttet til miljø og dyrevelferd. Til tross for dette vil skje store endringer, og her er fire utviklingsområder som vil få betydning både nasjonalt og internasjonalt:

Laks på land

Oppdrett på land er i den spede begynnelse. Noen av de største pådriverne har sitt utspring i Norge.  Atlantic Sapphire er i gang med å bygge et stort landbasert anlegg i Florida, og har ambisjoner om å slakte 90.000 tonn laks i løpet av få år. Vekstambisjonene er store, og de har allerede økt anslaget til å produsere 220.000 tonn. Nordic Aquafarms satser i Fredrikstad, Maine og California. Det som er interessant er at også utenlandske aktører ønsker å produsere laks i landbaserte anlegg. Pure Salmon med utspring i Japan skal produsere laks i USA, Frankrike, Polen, Sør-Afrika, Bahrain, Japan og Kina. Av 260.000 tonn i 2030 skal 100.000 tonn produseres i Kina.

I Norge er det prosjekter på gang blant annet i Fredrikstad, Rjukan og Andørja. Planene er der, men ut fra børsmeldinger og annen kommunikasjon kan det per i dag virke som det er mye større kraft og vilje i utenlandske selskaper. Mye av årsaken ligger i at vi i Norge har noen fantastiske naturgitte fortrinn med lang kystlinje som gjør at tradisjonelt oppdrett med åpne merder er økonomisk gunstig. Produksjonskostnaden per kilo laks i Norge er tett på 38 kroner, mens kostnadene i landbasert produksjon per i dag ligger høyere. Men med utvikling og nye innovasjoner vil kostnadene falle og på sikt være konkurransedyktig med tradisjonelt oppdrett.

Mer laksfôr

Vekst i produksjon av laks og annen oppdrettsfisk krever mer fiskefôr. For 15-20 år siden inneholdt laksefôret store mengder med marine fiskeoljer, men med vekst i næringen, et ønske om å bruke marine fiskeoljer i andre produkter, økt fokus på beskatning av marine ressurser, så har vegetabilske råvarer blitt dominerende kilde til næringskomponenter i oppdrettsfôr. Nyere forskning viser at vi er i ferd med å nå tålegrensen for hvor lite marine næringsstoffer fisken tåler, og et betydelig arbeid gjøres nå for å sikre tilgang på marin omega 3 til fôret, til beste for fisk og mennesker.

I Bergen skal vi i 2020 åpne et nytt og moderne forskningsanlegg vi har kalt Aquafeed Technology Centre. Via Forskningsrådet har Nofima og samarbeidspartnere fått 30 millioner til å kjøpe utstyr til forskningssenteret. Interessen fra næringsaktørene er stor, og i samarbeid med dem vil det de kommende årene skje store endringer i fôr-reseptene basert på solid kunnskap om fiskens ernæringsbehov, råvarenes ernærings-egnethet og teknisk kvalitet.

I Tromsø og i Bergen jobber flere aktører med algedyrking, og alger kan vise seg å bli en viktig råvare i laksefôr det neste ti-året. Innholdet av soya fra store plantasjer i Brasil, som har ført til avskoging, vil gå kraftig ned og fiskefôr vil bli laget av et større mangfold av råvarer enn det vi ser i dag.

Lukkede merder

Innovasjonstakten i norsk oppdrettsnæring er høy. Flere aktører har stor tro på lukkede anlegg i sjø. De mener fordelene er mange kontra å ha anleggene på land. Både investerings- og driftskostnadene blir lavere. Nofima bidrar med partnere i testing av lukkede merder i sjø. Resultatene så langt er positive.

Akvafuture er et av mange selskap som satser på lukkede merder som flyter i sjøen. En tett fiberduk strekker seg hele 20 meter ned i havet. Lakselusen finnes i det øvre havsjiktet, men kommer seg ikke inn i merdene. Fra 25 meters dyp pumpes vann opp i merdene og så dypt finnes det ikke lus.

Merden er konstruerte slik at utslipp fra produksjonen samles opp, og slammet kan brukes til biogass og gjødsel. Merdene er også rømningssikre.

I Nofima har vi et stort forskningssenter (CtrlAqua) på lukkede/semilukkede merder. Resultatene er oppløftende, og vi har tro på denne teknologien. I dette Forskningsrådsfinansierte senteret jobber industriaktører langs hele verdikjeden og forskningsmiljøene sammen om å finne nye løsninger for mer bærekraftige løsninger i oppdrett. Det viktige grepet er at kunnskapen raskt omsettes fra forskning til bruk.

Laksen langt til havs

Myndighetene har de siste årene delt ut en rekke utviklingskonsesjoner. Flere av disse konsesjoner er basert på offshore oppdrett. Salmar på Frøya og Nordlaks på Stokmarknes er selskap som satser mye kapital på slike prosjekter. I næringen er det knyttet stor spenning til prosjektene. Det som er interessant i denne sammenheng er at offshore havbruk også skjer i helt andre regioner enn i Norge. Blant annet har kinesiske produsenter sine første anlegg til uttesting.

Hva så med offshore oppdrett? Jeg tror ikke vi har så mange slike konsesjoner om ti år. Jeg tror vi i Norge vil se langt flere lukkede anlegg i nære havområder enn offshore oppdrettsanlegg.

Når jeg holder foredrag sier jeg alltid at biologi ikke kan lures med verken teknologi eller penger. Med det mener jeg at de største utfordringene ligger neppe i teknologien, men i biologien. Viktigst av alt i utvikling av ny teknologi er laksens velferd. Laksen må trives i sine omgivelser. I dag dør det for mange laks fram til de havner på våre matfat, og i utvikling av ny teknologi må laksen settes i sentrum. Lykkes man med dette i lukkede, landbaserte anlegg, står vi foran et paradigmeskifte.

Dyrket laksekjøtt

I denne kronikken har jeg stoppet ved fire trender, men vi vil selvsagt se andre utviklingstrekk også. Innenfor kjøttproduksjon vil kjøtt dyrket i laboratorium komme – såkalt in vitro kjøtt. Vi vil mot slutten av 20-tallet se litt av dette også innenfor lakseproduksjon. Det er i dag en rekke aktører som ser på disse mulighetene.

En annen trend som vil forme næringen fremover er kravet til klimanøytral produksjon og dokumentasjon av miljøbelastning langt ut over det vi har sett så langt. ASC sertifisering er en standard som næringen bruker, men her tror jeg det bare kommer til å bli større forventninger og krav fra forbrukere de neste årene.

Problemene med lakselus har jeg ikke nevnt spesifikt, men det problemet løser næringen sammen med forskningen det neste 10-året. I denne kronikken har jeg heller ikke berørt klimaendringene. Nofima har tidligere i år lagt fram en rapport som sier at laksen med varmere hav blir klimaflyktning og derfor vil vi se vekst i oppdrettsnæringen i nord. Denne trenden vil ikke bli så fremtredende det neste ti-året, men fram mot 2050 vil vi se endringer.

Får jeg rett i mine spådommer? Svaret får vi om 10 år. Det som i alle fall er sikkert, er at norsk oppdrettsnæring er i rivende utvikling. Innovasjonsevnene er stor og appetitten på forskningsbasert kunnskap større enn noen gang.

Relatert innhold

  • Meninger