Lene Sveen og Elisabeth Ytteborg jobber med skinnhelse og sår hos oppdrettslaks. Her er de på lab. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Nofima

Laksens skinn – en levende sensor

Naturen kan være overlegen digitale verktøy bare vi gir det nok oppmerksomhet.

Kontaktperson
Portrettbilde av Elisabeth Ytteborg
Kontaktperson
Portrettbilde av Lene Sveen
Lene Sveen

Stipendiat
Tlf.: +47 64 97 04 12
lene.sveen@nofima.no

Leserinnlegg:

Dette innlegget stod på trykk i Fiskeribladet 8. november 2017.

Ikke minst i høyteknologiske lukkede oppdrettsanlegg. Foreløpig krever lakseproduksjon i lukkede anlegg høyere fisketetthet

for å kompensere for kostnadene knyttet til dyr teknologi. I tillegg kommer utfordringer med avfallsstoffer, sykdom og usikkerhet om hvilket miljø fisken faktisk trenger. Er man uoppmerksom, kan forholdene i det lukkede anlegget raskt gå ut over fiskens velferd, helse og kvalitet. Behovet for systemer som kontinuerlig overvåker miljøet er stort. Vår forskning viser at laksens skinn er ett slikt «system», omtrent som en levende sensor.

Fiskens skinn er i konstant kontakt med vann. Fiskeskinnet beskytter mot miljøet, støt, slag, infeksjoner og kan raskt reagere og tilpasse seg forandringer i omgivelsene. Disse egenskapene gjør skinnet til et ideelt mål for biologisk overvåkning av velferd og helse.

I CtrlAQUA SFI forsker vi på overvåkning av fiskehelse og vannkvalitet i lukkede anlegg. Ctr- lAQUA er et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) nansiert av Norges forskningsråd og de 21 partnerne. Et grunnleggende spørsmål er hvor mye fisk en oppdretter kan ha i anlegget, uten at det går ut over fisken. I landbaserte lukkede anlegg for laks er det i dag ere strategier som er mulige; bl.a. resirkuleringsteknologi med brakkvann der vann brukes om igjen og gjen- nomstrømningssystemer der sjøvann strømmer fritt gjennom anlegget. Forsøk i CtrlAQUA har gått ut på å stresse fisk fra disse systemene ved å øke fisketettheten.

Vi har forsket på de ytterste cellene i fiskens hud, epitelcellene. Disse cellene danner et tynt, kontinuerlig cellelag rundt fisken sammen med de spesialiserte slimcellene. Både tykkelsen til skinnet og antallet slimceller er viktig for fisken og kan forandres med oppdrettsmiljøet.

Forsøkene viste at stresset fisk fra gjennomstrømmingssystem hadde tynnere hudlag, mens de fra resirkuleringsanlegg hadde et høyere antall slimceller. Resultatene ble bekreftet med flere analyser av gener i skinn med betydning for stress, kvalitet og utvikling.

Resultatene viser at huden til fisk gjenspeiler miljøet den lever i. Dette betyr at vi kan ta prøver av fiskeskinn som har «lagret» informasjon om miljøet, analysere og så få vite hvordan fisken har det. Skinnet virker dermed som en levende sensor, som i motsetning til indirekte sensorer viser hvordan miljøet faktisk virker på fisken.

Det er imidlertid for tidlig å konkludere med om det ene eller det andre anlegget er å foretrekke. Det er cellene og biologien bak disse forsøkene som er selve funnet og av verdi nå.

Med denne levende sensoren øyner vi nå muligheten til å enkelt kunne vurdere forholdene i anleggene ut ifra hvordan fiskens skinn oppfører seg. Dette er en viktig oppdagelse som kan brukes til å overvåke fisk og vannmiljø og generelt forbedre hvordan vi oppdretter laks i lukkede anlegg.

Igjen viser forskning hvor overlegen naturen kan være digitale verktøy bare vi gir det nok oppmerksomhet.

Relatert innhold

  • Meninger