Et av våre forslag er å endre proteingrensene for hva som skal klassifiseres som mathvete. Det vil gjøre at mer av hveten vi dyrker kan brukes til menneskemat, vi blir selvforsynte med matkorn og det øker inntekten til bøndene. Foto/cc: Jon-Are Berg-Jacobsen/Nofima

Klimakur2030 er en mulighet for norsk landbruk

Ti tiltak for et mer klimavennlig landbruk

Ifølge Klimakur 2030 vil endrede kostholdsvaner og redusert matsvinn kunne redusere utslippene med nesten 5 millioner tonn Co2.

Skrevet av
Portrettbilde av Einar Risvik
Einar Risvik

Seniorforsker
Tlf.: +47 913 74 880
einar.risvik@nofima.no

Debatten om konsekvensene for landbruket av de norske klimakuttmålene i Klimakur 2030 er polariserte, og vi har fått to fronter. De som vil kutte kjøttforbruket blir anklaget for ville legge ned norsk landbruk. De som vil verne landbruket blir anklaget for å fornekte klima. Dette skillet blir tydelig når landbruks- og matminister Olaug Bollestad sliter med å svare på om vi burde redusere kjøttforbruket i Politisk kvarter (5. feb) på NRK P2. I samme debatt etterlyser både Bollestad og MDGs Arild Hemstad en annen plan for grønn vekst i landbruket.

Vårt utgangspunkt er at vi må se klimakutt i landbruk og mat som en mulighet for innovasjon. Norske primærnæringer er ryggraden i bosetningsmønstret vårt. I tillegg ønsker vi størst mulig grad av selvforsyning. Vi trenger selvforsyning både med hensyn til sikkerhet og for å legge minst mulig press på globale landressurser gjennom import av mat og fôr. Samtidig må vi altså endre hva vi spiser, både for klimaet og vår egen helse. Som bidrag til å bygge ned frontene inviterer vi til en diskusjon om hvilke endringer vi kan gjøre for å nå begge målene samtidig.

Vi har følgende forslag:

  1. Vi endrer proteingrensen for hva som er mathvete fra 12.5 til 10 prosent. Det vil gjøre at mer av hveten vi dyrker kan brukes til menneskemat, vi blir selvforsynte med matkorn og det øker inntekten til bøndene. Korn med lavere proteininnhold kan ikke brukes til å bake luftig brød, men det kan brukes til kjeks, grøt, pasta og i matindustrien.
  1. Vi må utvikle alternativer til korn som fôr. Her er det allerede mye er på gang fra trevirke og insekter.
  1. Beite må tas i bruk i mye større grad enn i dag. Et godt og mye brukt argument for å produsere kjøtt i Norge er at vi skal utnytte beiteressursene, spesielt i utmark. Bruk av beite har gått ned de siste årene, og den tendensen er ikke forenelig med å forfekte at vi må produsere kjøtt i Norge.
  1. Vi kan gjeninnføre reguleringer som setter grenser for antall storfe utfra mengden fôr gården kan produsere. På den måten sikrer vi utnyttelse av beiteressurser, og motvirker samtidig tendensen til for sterk effektivisering av kjøttproduksjonen.
  1. Klimavennlig kjøtt må merkes og det må tas ut en merpris. I dag kan vi som forbrukere ikke velge å betale mer for norsk kjøtt produsert uten kraftfôr. Det er sannsynlig at de forbrukerne som nå reduserer kjøttinntaket også er interessert i produkter til høy pris. Målet er å merke alt kjøtt (og andre matvarer) utfra bærekraft i flere dimensjoner (inkludert biologisk mangfold, hugst av regnskog og bidrag til kulturlandskap). Dermed kan forbrukere enklere se forskjell på importert kjøtt (lang transport og mye kraftfôr) sammenliknet med den norske melkekua, sau og vilt.
  1. Vi kan begrense de negative konsekvensene for landbruket ved å tilpasse intensiteten i jordbruket. Hvis vi tillater lavere effektivitet i form av færre dyr kan vi sikre både utnyttelse av beiteressurser, bosetning og sysselsetning.
  1. Større kommersiell utnyttelse av vilt (rein, elg, hjort og rådyr).
  1. Grønnsaks- og fruktproduksjonen gis insentiver, og spesielt grønnsakssektoren får hjelp til å utvikle nye matvarer som pålegg, middagsretter og ferdigmat som gjør det enklere å spise mer grønnsaker i hverdagen, det vil si en forsterking av Grøntutvalget sitt arbeid.
  1. Import av soya, mais, hvete og bygg til mat og fôr pålegges en gradvis økende miljøavgift som tvinger fram bruk av alternative råvarer og pengene brukes til omstilling i landbruket.
  1. Det offentlige forplikter seg til å betale en mer for klimavennlige råvarer og lovfester at alle offentlige anbud må ha minst 50 % av disse råvarene.

En av de største misforståelsene om innovasjon er at det er umiddelbart lønnsomt. Innovasjon koster penger, det koster i form av risiko og innsats, og det går ofte lang tid før man får noe igjen for innsatsen. Spørsmålet er om vi har råd til å la være når vi er nødt til å produsere mer mat uten å ødelegge naturen og klima.

Målet er å utfordre til felles dugnad og konstruktiv diskusjonen.

Denne kronikken har tidligere stått på trykk i Nationen.

Les mer om:

Relatert innhold

  • Meninger