Rognkjeks i avl på Senter for marin akvakultur i Tromsø. Foto: Lars Åke Andersen © Nofima.

Hvorfor kan vi ikke bare drive oppdrett av laks? Må vi ha flere arter i oppdrett?

Ved å utvikle flere arter for oppdrett vil vi få kunnskap som gjør oss mer fleksible i å tilpasse oss uforutsigbare endringer og utfordringer i akvakultur. For eksempel klimaendringer, markedsendringer eller lakselusutfordringer. Kunnskapen som utvikles ved å ha flere arter i oppdrett vil på sikt kunne bidra til bedre forvaltning av naturlige bestander av disse artene.

Kontaktperson
Portrettbilde av Øyvind Johannes Hansen

Fiskeribladet

Dette leserinnlegget stod først på trykk som gjesteskribent i Fiskeribladet 5. februar 2020.

I disse dager er mange mennesker samlet på konferansen Sats marint i Bergen, en tradisjonsrik konferanse om «nye arter» i oppdrett. I tillegg har det nylig kommet en rapport fra Akvaplan-niva om potensialet for nye arter i oppdrett. Det er bra at Forskningsrådet finansierer mer forskning på andre arter enn laksefisk.

Hvilke arter som er strategisk å satse på for framtiden viser seg historisk sett vanskelig å forutsi.

Hvem hadde trodd for fem år siden at rognkjeks skulle bli Norges nest største oppdrettsart når det gjelder antall fisk produsert? Den raske produksjonsøkningen av oppdrettet rognkjeks til bruk som rensefisk var mulig på grunn av kunnskapsoverføring fra satsing på torsk og kveite og ikke minst investeringer i infrastruktur.

Raske endringer innen konsumentatferd understreker behovet for kontinuerlig utvikling og fleksibilitet for framtidig akvakultur. Bruk av importert soyamel ble lansert som et bærekraftig råstoff for produksjon av fiskefôr men er nå under debatt.

Produksjon av lavtrofiske arter som alger, insekter eller bakterier, gir muligheter for å utvikle bedre og et mer bærekraftig fôr for alle oppdrettede arter. Flere arter i oppdrett kan også gi mer fleksibel utnyttelse av restråstoff til fôr. Dette er ikke noe nytt, men for at det skal være mulig å realisere slike alternativer må langsiktig forsknings- og utviklingsinnsats til, gjerne i samarbeid med industrien. Slike kombinasjoner øker innovasjonshastigheten. Men dette forutsetter solid og stabil finansiering.

Et eksempel på dette er Nasjonalt avlsprogram for torsk som finansieres av Nærings- og fiskeridepartementet og drives av Nofima. Gjennom avl i fem generasjoner har torsk blitt tilpasset et liv i oppdrett og viser nå lovende resultater hos kommersielle aktører. I tillegg til avl har også FoU-samarbeid med industrien resultert i bedre fôr til torsk, og slikt fôr blir nå eksportert til Italia og Spania hvor det brukes til oppdrett av seabass og seabream. Kunnskapsoverføring i praksis. Presisjonen i eksperimentell kunnskap som utvikles i et avlsprogram har også gjort det mulig å gjennomføre unike eksponeringsforsøk om hvilken effekt mikroplast og surt havmiljø vil ha på torsk, og vil på sikt bidra til forvaltning av torsk.

Oppdrett av laks har vært en lang vei mot en lønnsom industri, men viser også behovet for en kontinuerlig forsknings- og utviklingsinnsats. Historien om oppdrettskveita viser at langsiktighet lønner seg,i dag har vi lønnsomt oppdrett av kveite i Norge. Produksjonen av rensefisk viser høye volumer, men mye gjenstår når det gjelder fiskehelse og effektivitet.

Kort sagt vil satsing på flere arter i oppdrett gjøre oss bedre rustet til å løse de problemene vi i dag ikke klarer å forutse.

Nofima jobber i dag med mange forskjellige arter i akvakultur; torsk, laks, ørret, sik, rognkjeks, leppefisk, makroalger, mikroalger og, blåskjell. Erfaringer og infrastruktur fra Nasjonalt avlsprogram for torsk, har gitt muligheter for Nofima til å drive senter for marin akvakultur, hvor vi overfører kunnskap i utvikling av nye marine arter i oppdrett både nasjonalt og internasjonalt.

Relatert innhold