Fisk lengre ned i næringskjeden vil bli enda viktigere i framtida. Hvem skal bli prioritert i kampen om lodda? Foto: Audun Iversen © Nofima

Er vi klare for flere ressurskonflikter?

Kronikk

Verdens befolkning øker. Derfor må vi produsere mer mat. Det krever at vi beslaglegger større produksjonsareal. Mange peker derfor på at det store blå havet kan gi oss mye mer velsmakende og næringsrik menneskemat. Det høres logisk ut, men det vil være utfordrende. Den veien er allerede brolagt med mange konflikter. Kløkt og prioriteringer kreves for å øke matproduksjonen til havs.

Kontaktperson
Portrettbilde av Bent Magne Dreyer
Bent Magne Dreyer

Forskningssjef
Tlf.: +47 992 76 715
bent.dreyer@nofima.no

Norsk fiskerinæring

Artikkelen sto først på trykk i Norsk fiskerinæring nr. 5, 2019.

Verktøykassen

Sjømat produseres i tre ulike produksjonskonsept. I fiskeriene høstes det fra ville bestander. Det tradisjonelle konseptet har få muligheter til å bidra med økte volum fordi artene som er egnet til menneskemat er fullt utnyttet.

De fleste peker derfor på oppdrett som det produksjonskonseptet som vi først og fremst må sette vår lit til. Her har mennesket tatt kontroll over alle naturens lunefulle evner til å produsere mat. Mange forventer at oppdrett vil bidra like sterkt med menneskemat som sin landlige fetter – det industrialiserte landbruket.

I tillegg har vi et tredje konsept – fangstbasert havbruk. Dette baserer seg på å fange fisk fra en vill natur, lagre den levende og eventuelt hjelpe naturen med fôr for å øke biomassen.

De tre konseptene har sine fortrinn og sine ulemper. I Norge har vi etter hvert høstet erfaringer med alle tre konseptene. Her skal jeg forsøke å drøfte hvordan våre foreløpige erfaringer kan anvendes i jakten på å øke vår sjømatproduksjon.

Viktige premissgivere for valg av produksjonskonsept er biologiske og markedsmessige forhold knyttet til de ulike artene. Fiskeriene er for eksempel sårbare for variasjon i biomassestørrelse og tilgjengelighet. Oppdrett er sårbart for yngelproduksjon, veksthastighet og fiskevelferd i fangenskap. Fangstbasert havbruk er sårbart for kostnader i fangst, overlevelse og vekst i fangenskap. Mens fiskeriene er avhengig av bestandsstørrelse og fiskens vandringsmønster, er oppdrett og fangstbasert havbruk avhengig av dedikerte lokaliteter til havs.

Hvilke arter hører hjemme hvor?

Havet produserer store biomasser av noen arter. Dersom disse er høyt priset i konsummarkedet, og har et vandringsmønster som gir høye fangstrater, vil fiskeriene også i fremtiden være det dominerende produksjonskonseptet for arten.

Arter som har høy verdi i konsummarkedet, men hvor den ville biomassen er begrenset, vil være mest interessant å oppdrette. Særlig dersom biotekniske flaskehalser kan fjernes. Det innebærer for eksempel at yngelen kan produseres kunstig, at arten trives og holder seg frisk i fangenskap og at den utnytter fôret effektivt til vekst.

Fangstbasert havbruk er en hybridmodell som kan komme til anvendelse dersom de andre to konseptene har vesentlige mangler. For eksempel er det ofte sånn at det er mest energieffektivt å høste fra ville bestander i intensive perioder av året der vandringsmønsteret gir høye fangstrater nært kysten med lavt energiforbruk. Det gir imidlertid dårlig kontinuitet i leveransene over året og ujevn kvalitet. Samtidig kan oppdrett slite med å få til en effektiv yngelproduksjon. Dette kan levendelagring bøte på.

Hvor skal vi hente fôret fra?

I det store bildet er tilgang på fôr den viktigste utfordringen for økt oppdrett og fôring av vill fisk. Mye tyder på at det er et stort potensial for å høste uutnyttede arter. Da må det imidlertid høstes mer fra lavere trofisk nivå, som alger og krepsdyr, enn hva vi gjør i dag, og fangsten benyttes til fôr i oppdrettskonseptet.

En forvaltningsmessig utfordring vil derfor være om vi fortsatt skal prioritere å høste toppredatorene i økosystemet, eller om vi skal ta ut større biomasse fra lavere trofisk nivå. Det kan lett skape en konflikt mellom fiskeri og oppdrett.

Den velsignede lodda

Lodda i Barentshavet er et godt eksempel på de utfordringer som oppstår i en økosystembasert forvaltning hvor hovedmålet er å øke produksjonen av menneskemat fra havet. Lodda kan benyttes direkte til menneskemat. Da bør vi høste den kjønnsmodne lodda som kommer inn til kysten for å gyte. Den gir høy markedsverdi og kan høstes energieffektivt. Det vil bli satt pris på av japanske konsumenter og den pelagiske delen av sjømatnæringen.

Lodda er en av de få artene i Norge som høstes etter økosystembaserte prinsipper. Den forvaltes som en viktig fôrressurs for ville predatorbestander – i første rekke torsken. Gytevandringen til lodda er en viktig forutsetning for det årlige vårtorskefisket nært kysten. For å holde liv i en stor torskebestand, trenger vi en stor loddebestand. Det kan være kimen til en konflikt mellom pelagisk sektor og hvitfisksektoren i de norske fiskeriene. En stor torskebestand kan for eksempel gjøre det nødvendig å redusere eller stoppe loddefiske. Da torskebestanden var på sitt høyeste, ble det argumentert med at dette bidro til å holde bestanden av NVG-sild på et lavt nivå, og at torskekvotene derfor burde økes.

I jakten på økt volum sjømat, har imidlertid forvaltningen av lodda i seg flere konflikter. Lodde-bestanden kan også være en stor og alternativ fôrkilde i oppdrett. Dersom lodda skal høstes for å gi mest mulig kvalitetsmessig godt fôr i oppdrett, bør den høstes på ettersommeren langt til havs. Da er fettreservene på sitt høyeste. En slik forvaltning ville forsterke konflikten mellom torskefiskeriene og pelagisk sektor. I tillegg ville den delen av landbasert industri som produserer konsumprodukter skifte side i konflikten. Mel- og oljesektoren og oppdrettsnæringen ville sannsynligvis bli mest fornøyde.

Om vi som fiskerinasjon bestemte oss for en slik høstingsstrategi, møter vi øyeblikkelig en annen utfordring: Hvilken oppdrettsart skal vi fôre med lodda? Lodda er et attraktivt fôr til blant annet laks og torsk – både den ville og den litt mer tamme. Lodda har vist seg å være redningen i forsøket på å få den ville torsken til å ta til seg fôr. I et energiregnskap vil vi sannsynligvis får mer ut av et kilo lodde om vi serverte den til en torsk i fangenskap enn til en vill torsk. Det har sammenheng med at torsken bruker mye energi i jakten på levende lodde. I tillegg kommer at en tam oppdrettslaks sannsynligvis vil utnytte ett kilo loddefôr bedre enn torsken. Samtidig vet vi at sluttbrukerne i dag betaler mer for ett kilo oppdrettslaks enn for både den ville og den litt mer tamme torsken.

Som om dette ikke var nok, så er det ikke sikkert at lodda vi skal fange kommer til å gå direkte eller indirekte til menneskemat. De lavtrofiske artene i vårt marine økosystem har vist seg å være egnet til mange andre produkter og konsumenter. Farmasøytisk industri jakter råvarekilder til både medisiner og kostholdstilskudd. Verdens befolkning av kjæledyr øker, og også disse trenger mat. Eierne i Vesten viser både stor omsorg og høy betalingsvilje for smakfull og ernæringsriktig mat til sine firbente familiemedlemmer. Kjøtt fra de mange varmblodige toppredatorene i vårt marine økosystem treffer nok ikke like godt i dette markedssegmentet.

Ressursfordeling

Eksemplet med lodda viser at det tradisjonelle konfliktforholdet mellom fartøygrupper i fiskeriene lett blir utvidet når vi trekker inn oppdrett og fangstbasert havbruk som alternative produksjonsformer for sjømat. For tiden eksisterer det en slags konfliktdempende fredsavtale rundt den svært vanskelige oppgaven med å fordele fangstrettigheter på ville fiskeressurser. Denne kvotefordelingen er basert på historiske rettigheter.

Mange av de lavtrofiske artene som vi må høste fra i fremtida for å øke sjømatproduksjonen, har vi ennå ikke begynt å fange.  De fleste er viktig mat for toppredatorer som vi i dag høster. Fordelen med disse nye artene er at vi starter med blanke ark, og kan velge hvordan vi skal fordele dem. Vi kan for eksempel velge å gi dem til fiskere som trenger større og bredere kvotegrunnlag, vi kan gi dem til oppdrettere som trenger nye fôrressurser, vi kan gi dem til industri på land som trenger alternativt råstoff eller vi kan lage en markedsarena for dem som av ulike grunner ønsker å høste av arten. Den nøkkelen vi hittil har brukt – historiske rettigheter – hjelper oss imidlertid ikke i den vanskelige oppgaven med å fordele rettigheter for nye arter.

Arealkonflikter

En av årsakene til at mange peker på havet som den viktigste arenaen for økt matproduksjon, er at havet er stort, det er ikke overbefolket og det er ikke delt opp i parseller som er eid av noen. Til tross for dette, har vi som en stor oppdrettsnasjon, med 6 ganger mer hav enn land, erfart at det lett oppstår arealkonflikter til havs. Det skyldes dels at mange mener at oppdrett er en uting i hav, og bør foregå i lukkede anlegg på land. Det skyldes også at det er mange som vil bruke det frie arealet til andre, og selvsagt mer nyttige ting. Noen, både de med norsk og utenlandsk pass, vil for eksempel heller fiske i områder som i dag er beslaglagt av oppdrett. Fiskere som i generasjoner har hentet sitt levebrød fra lokaliteter som nå er avsatt til oppdrett, protesterer. Friluftsmennesker vil på sine få feriedager gjerne slippe å se spor av oppdrettsaktivitet i sine barndoms fredfulle paradis langs kysten og på havet. Og ikke nok med det – noen mener at lokalitetene bør brukes til å oppdrette andre arter enn dagens.

Unngå konflikter

Til tross for at vi ser mange utfordringer med å øke sjømatproduksjon, må vi forsøke. Vi forvalter store havområder som produserer store biomasser som direkte og indirekte har potensial til masse god og næringsrik menneskemat. Samtidig har vi lang erfaring med å unngå og håndtere konflikter blant dagens aktører i sjømatnæringen. Den viktigste strategien har vært å unngå konflikter. Arealer som benyttes til oppdrett bør ikke legges til de områdene hvor det fanges mest fisk. Fiske etter en art bør ikke skje i et område med stor uønsket bifangst. Dette bør selvsagt også være prinsipper når nye arter skal fanges eller oppdrettes.

Mange konflikter kan unngås, men det er flere som er umulig å unngå. Da må noen med myndighet bruke denne til å prioritere. Også dette har vi lang erfaring med i forvaltning av oppdrett og i fiskeriene. Lodda er nevnt. Der har noen prioritert. Det har de også gjort i oppdrett. For eksempel er det strenge avstandskrav mellom anlegg som skal oppdrette ulike arter.

Når antall arter som skal fanges og oppdrettes øker, vil nødvendigvis konfliktnivået øke – innad i fiskeriene, innad i oppdrett og mellom oppdrett og fiskeri. Utviklingen i den moderne fiskeriforvaltningen viser at det i stadig større grad tas i bruk markedsarenaer for å løse vanskelige prioriteringer. Markedet for strukturkvoter er et eksempel på en slik arena som blir benyttet for å bestemme hvem som skal ut av fiskeriene og hvem som kan vokse. I eksemplet med lodda, er det markedsmekanismer som tas i bruk for å bestemme om den skal brukes til for eksempel menneskemat, oppdrettsfôr eller kosmetikk.

Fremtidige prioriteringer

I disse dager legges siste hånd på stortingsmeldingen som skal vise hvordan myndighetene skal bruke sin myndighet til å fordele fiskeressurser. Oppmerksomheten vil nok først og fremst være rettet mot hvordan myndighetene vil prioritere å fordele kvotene i dagens fiskerier. Her kommer signalene om hvordan vi skal unngå konflikter og hvilke prinsipper som skal gjelde for å prioritere i konflikter. Ryktene vil ha det til at den reviderte kvotefordelingen skal bygge på tre prinsipper; effektivitet, fleksibilitet og legitimitet. Det blir spennende å følge mottakelsen og debatten.

Særlig spennende blir det å følge hvordan stortingsmeldingen er rigget for den nødvendige prioriteringen som skal til for å fordele fangstrettigheter på nye lavtrofiske arter. Det vil være viktig for å kunne øke sjømatproduksjonen i oppdrett og fangstbasert oppdrett. Vi får sette vår lit til at behovet for fleksibilitet er tilstrekkelig ivaretatt i stortingsmeldingen, sånn at vi klarer å etablere en god forvaltning av arter som vi i dag ikke fanger.

Samtidig må vi være ydmyk i forhold til at mange kunnskapshull omkring forvaltning av disse artene må fylles. Vi har brukt mange år og mye ressurser på å fylle slike hull i forvaltning av for eksempel NVG-sild og torsk – og der dukker det stadig opp nye hull. I så måte kan det være på sin plass å sitere Magnus Lagabøtes landslov fra 1274: at lǫgum skal land várt byggja en eigi at ulǫgum eyða («med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes»). Og om jeg får lov å legge til; det kreves kløkt å lage lovverk som bidrar til gode prioriteringer.

Relatert innhold