Illustrasjonsfoto: Frank Gregersen © Nofima

Avlatskvoter

Kronikk

Det er på tide å ta debatten om hva man egentlig vil med rekrutteringskvotene.

Kontaktperson
Portrettbilde av Audun Iversen
Audun Iversen

Forsker
Tlf.: +47 900 40 615
audun.iversen@nofima.no

Fiskeribladet

Denne kommentaren/debattinnlegget sto først på trykk mandag 5. august 2019 i Fiskeribladet.

For 2019 ble det delt ut rekrutteringskvoter til 10 fiskere, av 126 som søkte. Nå forslår regjeringen en ny ordning, med kvotebonus til 5 yngre fiskere årlig.

Rekrutteringskvoter høres unektelig fint ut. De kan gi unge fiskere en sjanse til å komme inn i fiskeriene. Men rekrutteringskvoter ligner mest symbolpolitikk. En avlatsøvelse fra politikere med ambisjoner, men uten gode virkemidler.
For hva slags problem er det egentlig de søker å løse?

Kostnadene vil fortsette å øke

Rekruttering til fiskeriene er et todelt problem, hvorav det ene er løst, og det andre har blitt større.
Rekrutteringen av mannskap til fiskefartøy er ikke lenger noe problem å snakke om. Med høy lønn og bedre arbeidsforhold er fiskeryrket kanskje mer attraktivt enn noen gang.

Det har imidlertid blitt vanskeligere å rekruttere til flåteeierskap. Ikke nok med at moderne fiskebåter kan være en stor investering, kvoteprisene har steget til et nivå som gjør det svært vanskelig for yngre fiskere å komme inn i lukkede fiskerier. Fiskerettighetene har gjennom lukking, strukturering og økt lønnsomhet blitt veldig mye verdt. Og kostnadene vil fortsette å øke en stund til: det er fortsatt rom for strukturering i flere grupper, og med harmonisering mellom hjemmelslengde og faktisk lengde får enda flere adgang til strukturordninger.

Retten til å fiske har blitt privatisert

Med de nye rekrutteringsordningene som er foreslått for fiskere i åpen gruppe, vil om lag fem nye fiskere årlig få kvotebonus for en femårsperiode, og slik kunne få hjelp til å få kjøpe rettigheter i lukkede fiskerier. Litt flere vil kunne få glede av et kvotetillegg for fiskere under 30 år. Men dette er fortsatt en hjelp for ganske få. Rekrutteringskvoter blir dermed et marginalt tiltak for å bøte på det problemet politikerne ikke tør å ta tak i: at retten til å fiske har blitt privatisert, slik at det er umulig for fiskere i etableringsfasen å kjøpe seg inn.

Politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre peker på at ressursene tilhører fellesskapet. Men politikerne ser ut til å leve i en parallell virkelighet. De fleste andre ser at fiskerettigheter blir mer og mer verdifulle, og at disse verdiene tilfaller fiskere og redere. Om noen selger seg ut, går ikke kvoteverdien til «fellesskapet», men til den enkelte fisker. Retten til å fiske, og dermed verdien av ressursen, er privatisert. Og denne privatiseringen kan ikke reverseres med noen få rekrutteringskvoter.

En krevende politisk vei

Om rekrutteringskvotene skal være noe annet enn avlat har politikerne muligheter for å gå i to retninger.
Den første og enkleste er å droppe rekrutteringskvoter. Om politikerne faktisk er komfortable med at rettighetene er privatisert, er det heller ingen grunn til å gi et fåtall tilfeldig utvalgte fiskere kvoteeierskap med «rabatt». Det kan fort fremstå som urettferdig at et fåtall skal slippe billig inn, spesielt om rettighetene kan selges videre.
Den andre retningen kan være å gjøre rekrutteringskvotene så omfattende at det virkelig monner for en rekruttering av nye fartøyeiere. Å reversere privatiseringen er imidlertid en krevende politisk vei. Regjeringen har med forslaget om en statlig kvotebeholdning pekt på én mulig mekanisme som kan brukes til refordeling (selv om begrunnelsen for denne beholdningen er mer teknisk enn prinsipiell…). Tilgangen kan også gjøres enklere gjennom å redusere verdien av rettighetene, for eksempel ved begrensning av omsettelighet, økt avkortning eller skattlegging. Om man velger å gå videre med rekrutteringsordninger, ville det være naturlig med en evaluering av tidligere ordninger, og grundige diskusjoner av både prinsipper og nivåer for ny ordning.

Når valget nærmer seg, og når kvotemeldingen etter hvert skal tas stilling til, tror jeg det er på sin plass å spørre hva man ønsker å oppnå med rekrutteringskvotene. Nå går vi mot at den viktigste rekrutteringen til kvoteeierskap vil være gjennom arv. Har man ambisjoner om å endre på det? Eller er det like greit å bare la være?

Artikkelen sto først på trykk i Fiskeribladet.

Relatert innhold