Journal publication  »  Academic article

Interaction between barley cultivars and growth temperature on starch degradation properties measured in vitro

Need help? Contact Nofima's library with your questions about publications:
Kjetil Aune

Chief Librarian
kjetil.aune@nofima.no

Animal Feed Science and Technology ; Volume 130. p. 3–22. 2006

Anker-Nilssen, Kirsti; Mosleth, Ellen Færgestad; Sahlstrøm, Stefan; Uhlen, Anne Kjersti

Eight 2-row barley cultivars (waxy, normal and high amylose) were grown in controlled environment chambers at 9, 12, 15, 18 and 21 degrees C until maturity, The flour samples were analysed for total starch content, mixed-linked beta-glucan content (total, soluble and insoluble), content of protein, fat and neutral detergent fibre (NDF) in addition to the amount of total, free and lipid complexed amylose. A non-ruminant in vitro method was used to analyse the degradation of starch (5-10-15-30-60-90-120-240 min incubation times) from the samples grown at different temperatures. A partial least square (PLS) regression model was made to highlight the flour characteristics that influenced the starch degradation the most. The waxy starches were degraded faster and to a higher extent than the normal and high amylose starches at all incubation times. At short incubation times the high amylose was not degraded as rapidly as the normal ones, but as incubation time increased, they changed range, and at 240 min incubation time the normal genotypes were degraded to a lesser extent than the high amylose. The amylose-amylopectin ratio was most important regarding starch degradation. The growth temperature influenced the starch degradation considerably; the degradation was negatively correlated to the growth temperature. The PLS regression model showed that the content of total and insoluble beta-glucans became increasingly important as the incubation time increased. (c) 2006 Elsevier B.V. All rights reserved. Åtte ulike sorter av torads-bygg (waxy, normale og høy-amylose) ble dyrket i klimakamre ved 9?C, 12?C, 15?C, 18?C og 21?C til de var helt modne. Prøvene ble malt og melet ble analysert for innhold av total stivelse, ?-glukaner (totale, løselige og uløselige), proteiner, fett og NDF (nøytral løselig fiber). Det ble gjort analyser av det totale innholdet av amylose, samt hvor stor del av dette som var henholdsvis fri amylose og amylose bundet i komplekser med lipider. En in vitro-metode som etterlikner fordøyelsen hos enmagede dyr ble brukt for å analysere nedbrytningen av stivelse (5-10-15-30-60-90-120-240 minutters inkubasjonstid) i de ulike prøvene. En PLS (Partial Least Square) regresjonsmodell ble brukt for å identifisere de egenskapene ved melet som hadde størst påvirkning på stivelsesnedbrytningen. Stivelsen i de waxy sortene (de med stivelse som kun består av amylopektin) ble brutt ned raskere og mer fullstendig enn stivelsen i de normale og i høy-amylose sortene ved alle inkubasjonstidene. Ved de korte inkubasjonstidene ble stivelsen i høy-amylose sortene brutt ned saktere enn stivelsen i de normale sortene, men med økende inkubasjonstid byttet de plass, slik at ved 240 minutter inkubasjonstid var de normale genotypene mindre nedbrutt enn høy-amylose sortene. Forholdet mellom amylose og amylopektin var enkeltfaktoren som hadde størst betydning for nedbrytningshastigheten i stivelse. Det var en tydelig negativ korrelasjon mellom veksttemperaturen og stivelsesnedbrytningen. PLS-regresjonsmodellen viste at innholdet av totale og uløselige ?-glukaner fikk større betydning ved økende inkubasjonstid.