Matkriminalitet finnes også i Norge, men utgjør som oftest ingen helsefare. Foto: Frank Gregersen / Nofima

Hva er matkriminalitet, og hvordan påvirker det deg?

Blogg

Matsvindel foregår på flere måter enn du tror.

Blogger
Portrettbilde av Patrick Berg Sørdahl
Blogger
Portrettbilde av Silje Elde
Silje Elde

Forsker
Tlf.: +47 976 01 988
silje.elde@nofima.no

Blogger
Portrettbilde av Marianne Svorken

Se for deg at du står i fiskedisken og skal handle inn fisk til middag. Du er kanskje opptatt av at fisken du kjøper skal være fra et bærekraftig fiskeri, så du ser etter produkter som har et miljøsertifiseringsmerke. Kanskje ønsker du også at produktet du kjøper skal være bearbeidet i Norge, og at det skal være brukt minimalt med tilsetningsstoffer, så du leser etiketten nøye. Og selv om du kanskje ikke tenker så mye på det der og da, så ønsker du sikkert også at både den som har fisket fisken, og de som har bearbeidet den, har fått betalt det de har krav på. Men kan du være sikker på at alt dette faktisk stemmer? Kan du stole på at noen ikke kun påstår at fisken er bærekraftig fisket, at den ikke er tilsatt noe, eller at arbeiderne som har bearbeidet den ikke er ansatt på slavekontrakter?

Matkriminalitet i Norge

Alt er kanskje ikke alltid som det virker i sjømatindustrien, og det kan være mye som rører seg under overflaten. Svindel kan foregå i alle ledd på fiskens vei fra fjord til bord, det være seg på kaikanten, i restauranten eller i matbutikken. Måtene det svindles på er mange, og kreativiteten er stor. En art kan byttes ut med en annen, fisk registreres ikke når den kommer til land, produkter får sprøytet inn vann for å øke vekten, eller det kan påstås at oppdrettet fisk er villfanget.  Sjømat er på ingen måte alene om matjuks. Dette er et problem som angår nær sagt samtlige mat- og drikkevarer, det være seg kjøtt, krydder, kaffe, vin, og så videre. Kort sagt, dersom det er penger å tjene, så vil det også finnes kriminelle. Og mat, spesielt sjømat, er ‘big business’.

Enkelte tenker kanskje at dette er problemer som kun forekommer i utlandet, men heller ikke her på berget er vi helt trygge. Selv om vi nok har det meste på det stell sammenlignet med mange andre, så viser vår forskning at problemet finnes også i Norge. Like sikkert som at skreien kommer inn til kysten hvert år, så dukker det opp tilfeller av lovbrudd i fiskerinæringen.

Nå kan det godt hende at noen av dere som leser dette, rygger litt i stolen. Noen gjør det kanskje fordi de føler at vi skjærer alle fiskere og fiskekjøpere over én kam, men dere kan slappe av. Heldigvis er de aller fleste fiskere og fiskekjøpere lovlydige personer som følger reglene – men som så ofte ellers er det noen få som setter alle i et dårlig lys. Andre reagerer kanskje fordi de ikke visste om dette fra før, og nå angrer på alle fiskemiddagene de har spist. Dere kan også slappe av. Heldigvis så er det ikke sånn at all matsvindel betyr helsefare, langt derifra. Selv om du riktignok risikerer å få i deg noe du ikke vet hva er eller hvor kommer fra, for eksempel hvis en art maskeres som en annen, så er ikke dette et svært utbredt problem i Norge. De undersøkelsene som gjøres av produktmerking her hjemme viser at det til tross for en del avvik på ingredienslister, mengdeangivelse og næringsdeklarasjon, samt tilfeller av villedende merking, er det et fåtall av disse avvikene som kan utgjøre en helsefare.

Hvem sitt problem er dette?

Mesteparten av svindelen som foregår i norsk sjømatnæring foregår i første ledd, altså mellom fisker og fiskekjøper. Det kan for eksempel være fisk som kastes over bord, at ikke hele fangsten registreres, eller at fisker og fiskekjøper samarbeider om pris. Dette er en type svindel som verken utgjør en helsefare, eller som påvirker deg som forbruker direkte. Derimot har det en påvirkning på samfunnet som helhet. Fisk som tas opp av havet uten å registreres, kan føre til overfiske, og ulovlig samarbeid om for eksempel pris, gjør at enkelte får et urettmessig konkurransefortrinn. Dette er alvorlig nok, men ikke noe du påvirkes av i det daglige. Det er altså viktig å skille mellom det som er et problem for samfunnet, og det som er et problem for den enkelte forbruker.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor stort omfanget av svindel i sjømatnæringen er i Norge, men at problemet finnes er ikke oppe til diskusjon. At det svindles med maten vi spiser, uansett om det foregår på kaia når fisken landes eller på restauranten, er med på å skade den tilliten forbrukerne har til matindustrien. Når du står i fiskedisken, så forventer du at du kan ta produktinformasjonen for god fisk. Du forventer at du ikke blir syk av å spise det, og at du ikke uvitende støtter opp under for eksempel sosial dumping. I fiskerinæringen er det også en annen dimensjon ved dette tillitsbruddet: fiskerne er i den privilegerte posisjonen at de høster av en felles ressurs, og det minste fellesskapet kan forvente er at de følger lover og regler.

Hvor lenge varer en skandale?

Ingen liker å bli lurt, og nyheter om svindel får ofte mye oppmerksomhet, men i hvor stor grad påvirkes vi egentlig av det? Hvor stort er egentlig dette tillitsbruddet? Det heter seg at gammel vane er vond å vende, og det stemmer definitivt når det gjelder mat. Mange av oss gjør innkjøp i butikken på instinkt, og vi handler ofte de samme varene. Dessverre har vi også litt dårlig hukommelse, så forferdelsen vi følte når vi hørte om en eller annen skandale, er ikke nødvendigvis like sterk en stund etterpå. Dermed blir konsekvensene i det lange løp for de bedriftene og enkeltpersonene som svindler, ikke så store som de burde bli.

Kan man bruke forbrukermakt?

Er så en mulig løsning på problemet at vi, når vi står i butikken, blir flinkere til å straffe de som gjør noe galt ved å unngå visse produkter? Bør vi bli enda flinkere til å lese på etiketten og reagere dersom vi ser noe mistenksomt? Enkelte mener at forbrukerne bør sette seg mer inn i matvarene de handler, lære seg mer om riktig smak, konsistens og lukt, og gjerne også være bevisst på når matvaren er i sesong, om den er mistenkelig billig, og så videre. Det kan godt tenkes at presset på matindustrien hadde blitt større dersom vi alle ble vår egen ‘matdetektiv’ når vi handlet, men det er to problemer med dette.

For det første er det begrenset hvor bevisste vi kan bli. Som følge av globaliseringen har verden blitt stadig mindre, også matverdenen, og vi har i dag tilgang på matvarer fra alle verdenshjørner. Samtidig har kjøpekraften vår økt, og en stadig større del av befolkningen har råd til å kjøpe sunnere, mer proteinrik, og mer eksotisk mat. Dette har ført til at et norsk måltid ikke bare består av lokal fisk og potet, men kan inneholde kjøtt fra Argentina, krydder fra India, og frukt og grønnsaker fra Spania. Kjøleskapene våre bugner over av forskjellige matvarer, og man kan ikke forvente at vi skal vite i nærheten nok om hvert enkelt produkt.

For det andre er det også svært vanskelig å vite hvem som egentlig bør straffes. Globaliseringen og den utstrakte handelen med mat på tvers av landegrenser har også ført til at et produkt kan ha skiftet hender mange ganger før det ligger på din tallerken. Dette gjør at det blir svært vanskelig å spore produktet. Dermed blir det også svært vanskelig å finne ut nøyaktig hvem som har gjort noe galt. Dersom du kjøper et matprodukt som viser seg å ikke være alt det du trodde det var, så er det ikke sikkert at han eller hun du kjøpte produktet fra er den skyldige. De kan ha fått varen i god tro fra noen andre, som igjen fikk den fra noen, og så videre.

Ta ansvar!

Hovedansvaret for at det ikke svindles med maten vår er todelt. Myndighetene må utforme et regelverk og et kontrollverk som er effektivt og finmasket nok til at ingen kriminelle slipper gjennom, men som likevel ikke er så omfattende at det stikker kjepper i hjulene for sjømat- og matnæringene. Næringene på sin side må bli flinkere til å rette seg etter kravene til blant annet merking, samtidig som det også bør tas et oppgjør med gammel ukultur. Det som i realiteten er svindel oppfattes av enkelte i sjømatnæringen som noe langt mindre alvorlig. I stedet for å kalle barnet ved dets rette navn, bruker man ord som «juks» eller «fusk», og man ser kanskje heller på det som å «ta en liten snarvei», eller til og med «gjøre en god handel». Det trengs et oppgjør med disse holdningene, og en sterk indrejustis. Igjen, selv om de fleste holder seg innenfor regelverket, skal det ikke mer til enn ett dårlig eple for å ødelegge hele kurven.

Nå er det selvfølgelig ikke sånn at vi som forbrukere er totalt maktesløse og ikke kan gjøre noe for å forhindre at vi blir lurt. Let etter lokal og kortreist, og les etiketten nøye. Og glem ikke at norsk sjømat er både sunn, velsmakende, og ikke minst trygg å spise. God middag.

Relatert innhold

  • Blogg